Det var ganske interessant å sitte i et auditorium og høre på en av de, for mange, mest typiske Frp-erne som finnes, nemlig Per Sandberg.

Dette er nestlederen i partiet som uten å overdrive har flest medlemmer som uttrykker skepsis til alt som heter klimaendringer, for ikke å snakke om forskning på klimaendringer.

Nå har han blitt fiskeriminister.

– Det er viktig å forske på klimaendringer i Arktis, sa Sandberg.

Og alle synes det høres helt greit ut.

Sånn kan det gå.

Stedet er Tromsø og begivenheten er nordområdekonferansen Arctic Frontiers, den tiende i rekken. Politikere, næringslivsfolk, forskere, lobbyister og journalister fra en rekke land samles hvert år i slutte av januar på denne måten.

Og da pleier fiskeriministrene å si slike ting som det Sandberg sa i går, nemlig at Arktis er viktig.

Erna Solberg, som skal talte seinere på dagen, gjentok det:  Arktis er viktig.

Jonas Gahr Støre, lederen i Ap, har fått æren av å initiere nordområdesatsinga i nyere tid, noe som medførte at blant annet jeg har en jobb (gjennom etableringa av Framsenteret). I går snakka han om Arktis.

Og at det var viktig.

For det er det jo, sa Støre.

Altså intet nytt under solen fra norsk hold. Noe som fikk en kommentator, Oddvar Nygård i Nordlys, til å skrive en temmelig harsk kommentar der budskapet var at Arctic Frontiers måtte se til å fornye seg.

Sannheten er at jeg nå sitter nesten helt alene på presserommet på campus ved UiT Norges arktiske universitet. Jeg opptar ikke plassen fra noen, de norske journalistene dro for å skrive artikler om nye butikker på kjøpesentrene og hvilke fotballspillere som skulle spille hvor neste sesong.

Det er synd: i sitt jubileumsår er Arctic Frontiers større enn noen gang. Politikere, forskere og næringslivsfolk møtes. Et viktig møtested for det internasjonale Arktisk – det er nemlig det Arktis er; internasjonalt.

Det er interresant å lytte til David Balton, en av de ansvarlige for USAs arbeid i Arctic Council (og Assistant Deputy State Secretary for Oceans and Fisheries, USA), når han snakker om «A New Arctic Ocean».

Balton viser til World Ocean assessment FN, første samling: konklusjonen er at verdenshavene er i trøbbel.

– I motsetning til andre hav. Dette er ikke et område som har de store konfliktene, mesteparten av grensedelinga er man enige om, det vil si at USA og Russland er enige om sin grense. Men, vi vet ikke nok om hva som skjer når fiskeriene flyttes stadig lenger nord. For å vite mer enn det trenger vi mer forskning.  Vi må vente til vi får en bærekraftig forvaltning av dette området før vi kan åpne det, sa Balton i går ettermiddag.

Han trakk fram havforsuring er et område vi må være oppmerksomme på.

– Vi vet for lite, vi bør vite mer, konkluderte Balton, og lufta tanken om et «Arctic Regional Seas Programe.»

I dag, på Arctic Frontiers Business, fikk jeg med meg et svært interessant foredrag med Michael Perkinson, sjefen for staben av investorer i Guggenheim Partners. Det er en mektig mann; fondet har 200 milliarder dollar til rådighet, grådig mye penger!

– Hvis vi skal investere i Arktis er det sannsynligvis ikke i ei dypvanns industrikai, men i den blå økonomien. At flere fiskearter vandrer lenger og lenger nord er nødvendigvis ikke en ulempe.

Det kan bety fornybar og bærekraftig næring i det arktiske hav, sa Perkinson.

Noen ganger skal man lytte til folk med mye penger. Som Perkinson sa:

– En gang spurte jeg min far om hvordan vi klarte å komme oss til månen, han svarte: «Man walked to the moon on a mountain of cash!»

PS! Framsenteret, der jeg arbeider, er bidragsyter til Arctic Frontiers.