Tre dager på Edinburgh Science Festival er unnagjort, og en rekordstor norsk tropp har vært i den skotske hovedstaden for å lære og la seg inspirere. Forskingsformidling har gode kår hos våre naboer, og festivalen er da også alle forskningsfestivalers store mor.

Dermed kan man forsyne seg av en meny større enn stor av alskens temaer. Matematikkens mysteriøse verden, kjemi, fysikk, samfunnsforskning og en rekke spektakulære og morsomme interaktive opplevelser. For eksempel jungelsafari.  Eller en tur inn i et egyptisk gravkammer der faraoer og katter er balsamert. Unge studenter og erfarne forskere forteller om hvordan de forsker på alt som tenkes kan, de setter ting i sammenheng. Ikke bare for barn, men for folk i alle aldersgrupper. Voksne folk lærer om at dans faktisk kan lære deg å tenke raskere. Peter Lovatt, en tidligere danser nå psykolog, fikset den biffen. Og når jeg nevner mat, selvfølgelig kunne vi lære om mat og hvordan det blir forsket på. Det var så mye at jeg gjerne kunne gått ei hel uke og lært noe hele tiden.

Og i motsetning til norske forskingstorg- og dager, folk betaler billett gladelig for å lære, mellom tretti og åtti kroner. Da kommer vel ikke folk, tenker du kanskje. Tull, det er utsolgt og ventelister for å se og høre på forskere! En annen stor forskjell er at åtti prosent av finansiering kommer fra sponsorer, nær en tredjedel av den faste staben har som hovedoppgave å samle inn penger fra bedrifter. Og det er ikke påtrengende å se plakatene fra de som har gitt penger. Og jeg tenkte: jeg vil heller handle hos en bedrift som sponser viktig forskning, for eksempel på klimaendringer enn en bedrift som kaster penger etter idrettsutøvere som mangler både takt og tone eller fotballklubber som presterer å lønne sine spillere langt bedre enn en statsminister.

Fredag ettermiddag var Usher Hall fullsatt. Folk storkoste seg med stjernene fra BBCs «Bang goes the theory!», en slags blanding av Newton, Schrødingers Katt og gode gamle Fysikk på roterommet. At vitenskap kunne være så morsomt ante ikke jeg!

Simon Gage, som er direktør for festivalen, fortalte i et innlegg for oss om hvordan det hele blir drevet. Ganske tankevekkende for oss som driver med dette, og ikke minst lærerikt. I motsetning til Norge har man i Edinburgh ikke noe årlig tema.

-Vi gjentar mange ting fra år til år, det gjør at vi perfeksjonerer oss og dermed får publikum en stadig bedre opplevelse, fortale Gage.

Tuning med andre ord, man trenger ikke finne opp kruttet fra år til år, og alle får sin plass.

Så jeg tenkte, mens jeg lyttet, at dette måtte da vi 77 som var der kunne diskutere en smule. Kanskje det kunne være en idé å fjerne de årlige temaene, som for mange er ei tvangstrøye og som i tillegg faktisk ekskluderer forskere fra å være med. Fjorårets tema, kjemi, førte til mange av institusjonene i Framsenteret ikke deltok på forskningstorget i Tromsø. Disse tankene formidlet jeg verbalt under punktet «diskusjon om tema».

Ganske forbløffet ble jeg da jeg i plenum fikk glassklar beskjed om at dette var noe som det absolutt ikke var aktuelt å diskutere mens man var i Edinburgh.

Her satt vi altså, hele den norske formidlingsgjengen og minst ti ansatte fra Norges Forskningsråd, hele sulamitten og fikk beskjed om at dette var absolutt ikke forumet for å diskutere slike ting!

Det er sjelden jeg blir flat i slike forsamlinger, men jeg trodde nesten ikke jeg hørte det jeg hørte. Jeg hadde reist i sju lange og sju breie for å komme til byen, jeg var forberedt og jeg gledet meg til å diskutere fag i sømmelige former. Men det kunne man ikke, i alle fall ikke under punktet «diskusjon om tema». I stedet tok vi diskusjonen på pub, men da var ingen fra forskningsrådet der.

Ja, det finnes en evalueringskonferanse hver høst, og da kan man diskutere slike ting. Men når vi først var samlet rekordmange, hvorfor kunne ikke vi bruke noen minutter på å ta en diskusjon i plenum?  Det var grunnfjellet i forskningsdagene, fra alle de store institusjonene som satt der. Det var en glimrende anledning til diskusjon, men det tillot ikke Norges forskningsråd.

Når det er sagt må jeg understreke at verdien av slike turer er stor. Formidling av forskning er viktig, og i Norge er forskningen i stor grad offentlig eiendom. Det betyr at vi som enkeltmennesker har rett til å vite mest mulig, vi har betalt for det gjennom skatteseddelen. Da er det fint å få nye impulser for hvordan vi forteller om dette. Jeg er ikke langsur av meg og bærer ikke personlig nag til noen i rådet, men synes det er ganske betimelig å stille spørsmålene.