Klimatoppmøtet, Paris 10. desember

Inn i langspurten. Klokken 15.00 onsdag ettermiddag ble stemninga skrudd betraktelig opp i konferansebyen Le Bourget. Da ble et nytt utkast til en avtaletekst som skal lede til et vedtak etter klimatoppmøtet, Cop21. Dresskodete mennesker i med blikkene ned i papirene, ja de var kun i papirversjon. Ingenting skal på nett før det franske presidentskapet gir klarsignal.

Og trykket fortsatte i dag. Nå møtes det på høyt nivå. De store er flydd inn til Paris for sluttføring av forhandlingene. Da USAs utenriksminister John Kerry ankom i går og gikk til pressekonferanse skrudde de opp lyden. Det hørtes ut som en scene fra en amerikansk film der Gud snakker da Kerrys stemme ljomet ut over hangeren jeg satt i.

Vis a vis den norske paviljongen ligger USAs forhandlingsgrom, Control Room som det står på døra. Og i dag ble vi grepet av Kerrymanien. Sikkerhetsvakter fra USA, med stripe i buksene og «verktøybelte» en norsk politimann ville dånet av hvis han fikk, linet opp. Kerry kom, og gikk inn. Foreløpig bare oss, seks–sju stykker som stod og lurte. Så kom Indias delegasjon, og gikk inn. Sakte men sikkert ble korridoren fylt opp med kamerateam. Det ble båret inn flagg, noe som betyr at nå skulle det undertegnes en avtale. Fredrik Hauge fra Bellona stod og lurte som gjedda i sivet.

– Klart at hvis jeg kan få inn to setninger til en slik mann har det nytte, smilte Hauge.

Men han slapp ikke til, da Kerry kom ut hadde de profesjonelle fjernsynsteamene tatt over. Men vi fikk da bilder.

– Det er mye kulere å være voksen og vente på Kerry ennå være 14 å vente på Bieber, fastslo en kommunikasjonsrådgiver like ved meg.

Det er mye fuss ja, men hva med avtalen. Kommer de i havn?

Steffen Kallbekken, klimaforsker i CICERO, som hver dag gir en analyse av forhandlingene, kunne i dag fortelle at 12 av 26 artikler har gått igjennom. Det betyr nok at man er blitt enige om ting som det er lett å være enige om. Det vanskelige gjenstår, og det er blant annet om hvilket mål man skal gå for; de mye omtalte alternativene som er 1,5 grader eller togradersmålet.

– Det som jeg synes er mest oppsiktsvekkende, er alt som handler om internasjonal transport er helt ute. Det er ikke nevnt med et ord. Jeg har fått opplyst at EU er misfornøyd med det, sier Kallbekken.

– Det betyr at avtalen overhodet ikke tar stilling til hvordan man skal begrense eller regulere internasjonal skipsfart og lufttrafikk.

– Men er det ikke et problem at en så stor bidragsyter til utslipp, en av de største, ikke blir nevnt? Spør jeg.

– Jo, min gjetning er at partene står så langt fra hverandre at de ser at de ikke kan bli enige. Derfor vil det være bedre å ta dette opp gjennom for eksempel IMO - Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen. Men det er et problem at ikke gir noen signaler om hvordan man skal gripe dette an. Hvordan skal ansvaret for utslipp registres er et spørsmål som er viktig å stille, sier Kallbekken.

Hvem skal ta ansvaret for utslippene fra de store transportskipene, landene de er registrert i eller landene de faktisk er eid i? Og hva med aksjonærene i rederiene?

For oss som bor i nord har dette stor betydning. Vi vet gjennom forskning at de store luft- og havstrømmene bringer både sot og annet avfall til blant annet Arktis. Dette bidrar både til økt oppvarming og issmelting via albedoeffekten (snø med sot på smelter fortere enn ren snø og is).

Uansett, det går mot en lang natt og dag, og kanskje en natt til, for forhandlerne her i Paris. Hvor kraftfull avtalen blir, det er det store spørsmålet akkurat nå.