Den italienske statsministeren Silvio Berlusconi er i hardt vær. Påstander om alt for unge elskerinner, tvilsomme transaksjoner og koblinger til mafiaen er bare noen av det som kommer fram i mediebildet. Det kan bli interessant å se hvordan ettertiden vil dømme mannen.

Historien kan nemlig fortelles på mange måter, man kan beskrive tidlige tiders maktpersoner med nesegrus beundring, eller man kan gå dem nærmere i sømmene og se hva de virkelig drev på med.
 

På 1850-tallet skrev sveitseren Jacob Burchardt ”The Civilization of the Renaissance in Italy”. Det skulle bli et læreverk som skulle stå seg i svært mange år, men etter hvert begynte mange å se på de historiske fakta i et mer kritisk lys enn det Burchardt gjorde. Burchardt avslører en utilslørt beundring for fyrstene i de viktige bystatene, han viser begeistring for at adelen brukte enorme summer på praktfulle og vanvittig kostbare slott.

Kort fortalt bestod den italienske halvøya av flere hundre (på et tidspunkt rundt 300) små stater av varierende størrelse. Venezia, Firenze, Siena, Bologna, Ferrara, Modena, Mantua, Genoa og Milan var blant de største og mest praktfulle i nord. Hver bystat hadde sin oppbygning med en fyrste (prins) på toppen. Han kunne ha opptil 500 tjenere som hver hadde ulike oppgaver. Deretter kom de store adelsfamiliene som også eide store eiendommer. Et stort flertall av folket ble skattlagt og undertrykket med våpenmakt. Resultatet var at fyrstene innkasserte enorme summer som de i vesentlig grad brukte på seg selv, med den hensikt å imponere andre rikfolk. Dra til Ferrara, en halvtimes togtur fra Bologna, og ta bygningene som Este-familien bygde: du blir stående og gape.
 

Burchardt var imponert. Et eksempel er Franscesco Gonzaga, som regjerte i Mantova (som ligger cirka halvannen times togtur fra Bologna). I Burchardts bok blir Gonzaga beskrevet som en mann som bygde en praktfull stall og stutteri, og at han gjorde en fremragende innsats for å produsere de mest perfekte hestene i Europa.
 

I et litt annet lys beskrives Gonzaga av Venezias ambassadør til Milano. I 1515 avla han Gonzaga en visitt. Gonzaga tok i mot ambassadøren liggende på en sofa, fullstendig ødelagt av syfilis. Ved sin side hadde han sin favorittdverg, oppkledd i gullbrokade. Tre pasjer stod klar til tjeneste. I tillegg tre løpshunder og flere falker med nebb bundet sammen med reimer. På veggen hang det kostbare bilder av Gonzagas favoritthunder og yndlingshester. Noen år før hadde Gonzaga måtte fått sitt hode barbert, grunnet en krigsskade, derfor måtte alle som var rundt ham også være barbert på hodet! Det er Lauro Martines som beskriver herskernes sykelige pengebruk i ”Power and Imagination – City States in Renaissance Italy”. Skulle noen få lyst til å lese ei kritisk bok om renessansen i Italia, så er dette greia!
 

Men så var det disse dvergene, hvor kom de fra?
Jo, disse pengegriske herskerne gjorde alt for å sette seg selv i sentrum, de hadde så og si ubegrenset med penger og masse fritid. Derfor ble det, på 1400 og 1500-tallet mote å anskaffe seg dverger. Disse ble kledd opp som små kopier av herskeren og hans hustru. Det ble bygd opp små miniatyrhus til dem. Levende dukker, tenk på det!
Kunstnere ble leid inn for å lage bilder, skulpturer, tepper, ja alt mulig, der de rike ble satt inn i ulike sammenhenger. Var ikke herskeren fornøyd, ble de i lykkeligste fall sparket – i verste fall fengslet eller rett og slett drept.
 

Humanistene, som de yndet å kalle seg, mente adelen var født til å herske over de mange, og de mente de stod over naturen. For å bevise det beordret i 1471 Borso d’Este, herskeren i Ferrara, at de skulle bygges et fjell. Og i Ferrara er det flatt som ei pannekake! Samtlige bønder i regionen ble satt til tvangsarbeid, skip og vogner ble rekvirert og skattene ble økt. Og det bare fordi det ville behage herskeren å se et fjell fra sine vinduer!
 

Det gikk sånn passe til helvete etter hvert, både i Montava og Ferrara, akkurat som det kan gå med etterhvert gamle Silvio. Men jeg tror det ikke før jeg ser det!