Den nye offentligheten

 Jeg har forstått det slik at vi lever i ei tid der vi lever våre liv i en ny type offentlighet, og at noen synes dette er ganske rart. De synes det er rart at vi som lever våre liv slik, forteller hva vi gjør i form av en kunngjøring på et sosialt medium. I går var det svært mange av mine kontakter på Facebook som delte min entusiasme over at Tromsø Idrettslag banka RBK på Alfheim.
All den tid ganske mange, ja alle unntatt madammen, ikke var i min nærhet etter at kampen var over hadde jeg noen valg for å dele denne gleden.
Jeg kunne dra på pub og skåle i øl og vræle “Sigurd e konge!”. Jeg kunne gå ut på verandaen og utbasunere min glede. Selvfølgelig kunne jeg ta på meg jakka og starte en runde i boretrslaget: banke på døra, og idet den som eide døra åpna døra kunne jeg rope:”Sigurd e konge!”
En annen løsning ville være å ringe rundt til folk og rope “Sigurd e konge” inn i telefonen.
Ingen av alternativene virket særlig innbydende der og da. Derfor ble det ei melding på Facebook.
Ganske dannet og selvfølgelig langt mer tilfredsstillende all den tid jeg vet at minst to RBK-fans er på kontaktlista på Facebook.

Spørsmålet er om hva vi kan bruke sosiale medier til utenom slike postpubertale gledesutbrudd fra en gammel fjert. En sykedag, der jeg har gjort alt for å hindre videre utbrudd av noe som ligner en påbegynnende influensa, har gitt meg tid til å filosofere over emnet.

Og her kommer det inn ei lenke, via Facebook, som er et godt eksempel på at sosiale medier er i konstant endring. Engelske The Guardian har tatt innholdet med seg på Facebook. En interessant artikkel fenger interesse for deling og diskusjon. De er sikkert ikke alene om å legge innhold ut på sosiale medier, men dette er en tungvekter som viser vei.
Her på berget overgår norske nettaviser hverandre i tomt innhold, som mer eller mindre forutsigbare julekalendere, lettvinte bildeserier og hjernedøde kjendissaker og saker som er designet for å komme med nedsettende kommentarer om grupper, sak eller personer.
Nå er det ikke slik at alt skal være så forbannet seriøst. I godt voksen alder foretrekker jeg ofte tegneserier som kveldslektyre, framfor tyngre litteratur. Men det betyr ikke at jeg synes det Guardian nå gjør burde få andre til å tenke: yess!

I takt med den indre konkurransen i redaksjonene, der nett og papir spiser av hverandre og produktene begge blir halvveis, vokser irritasjonen. Jeg velger stadig oftere bort papiravisen, fordi jeg kan og fordi nettpublisering også gir meg muligheten til enda mer lesing.
En runde inn på Facebooksiden til den største norske kvalitetsavisen, Aftenposten,bekrefter en mistanke om at vi ikke har nådd så langt som for eksempel Guardian: ei blanding av et nyhetsbrev om avisa som bedrift og en slags trigger som skal få oss til å gå inn på avisens nettstedet.
All den tid det er annonseinntektene som gir inntekter på nett er jo dette forståelig.

I forrige uke deltok jeg på forskning.no sin høstekonferanse, sammen med over 200 andre kommunikasjonsfolk. En av de som foreleste var skaperen av The Naked Scientists, Chris Smith fra universitetet i Cambridge.
Ideen er å strippe tung forskning ned til det forståelige, formidle det på nett gjennom radiosendinger og diskusjonsfora. The Naked Scientist er en dundrende suksess med opptil seks millioner lyttere, fortalte Smith.
Jeg tenker at noe av suksessen ligger i at Smith & Co har tatt konsumenten på alvor, akkurat som The Guardian gjør på Facebook. Artikkelen som fenget min interesse hos sistnevnte er nå lest av 356.000 personer fra hele verden. Og jeg kan se de av mine venner, som er registrert, som har lest den. Noe som gir meg muligheten til å diskutere videre med noen av dem.

Øverst på et utvalg norske nettaviser klokken 17.44:
Nordlys “Klar med Jackass light julekalender.”
Harstad Tidende: Få går søndagstur
VG: Ambulanse kjørte av veien -pasient omkom
Dagbladet: Fant knust rute der Monika (8) ble funnet død

Hendelser og trivia, akkurat som alltid. Blir vi noe klokere?
Neppe, bare overveldet av en evig strøm ord.
Og vi trenger ikke avisene på sosiale medier for å spre enda mer av slikt. Jeg foretrekker at redaksjoner, kulturfolk og forskere bruker verktøyet på en skikkelig måte.