Den siste olje?

Det er ikke til å legge skjul på at jeg er en av dem som er ganske så fornøyd etter at regjeringa fredag sa nei til petroleumsaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja i denne stortingsperioden. Men dette skal ikke handle om skadefryd, så jeg skal la det ligge. Dessuten er det signaler som tyder på at nei-et er høyst betinget.

Det er interessant at et velfungerende påvirkningsapparat, bestående av pengesterke lobbyister, horder av ordførere og kommunikasjonsfolk i oljeselskapene har måttet strekke våpen. De har tapt for ikke fullt så pengesterke lobbyister, brennende og unge sjeler i naturvernorganisasjoner og kommunikasjonsfolk i organisasjoner og politiske partier.
Det kan hende at tilhengerne av utbygging har sett seg blind på sitt trumfkort, arbeidsplasser, og glemt helheten. Grådighet har som oftest få venner, i alle fall når vi for tiden har evig nok av gods, olje og gull.

Endringene i klimaet kan få større konsekvenser for livet langs kysten enn et oljeutslipp. Ja, jeg er betalt for å fortelle om slike ting, men det hindrer meg ikke fra å tro på det.
Her på Framsenteret ble det i fjor starta et forskningsprosjekt med navn “Effekter av klimaendringer på fjord- og kystøkologi i nord.” Det forskerne forteller meg er at morgensdagens virkelighet langs kysten kan bli langt mer komplisert enn bare et ja eller nei til olje. Fjord- og kystøkosystemene inkluderer tidevannssonen og representerer koblingen mellom sjø, ferskvann og land. Tilgjengelighet gjør prosjektet egnet til ”laboratorier” for studier av plante- og dyreliv samt hvordan disse fungerer sammen.

Fjord- og kystøkosystemene har naturlig høy produksjon og høyt biologisk mangfold. Bosettinga langs kysten, særlig i nord, er ofte basert på høsting av fornybare ressurser i disse økosystemene og høstinga har vært sentral for samfunnsutviklinga. Lokale kulturer og kulturminner gjenspeiler ofte den nære koblinga mellom bosetting og høstbare ressurser. Ser man historisk på det betyr det at vi har flyttet etter maten, og vi har basert vårt samfunn ut fra det. Gjennom århundrer har Lofoten vært utsatt for tilreisende som har kommet, henta opp store deler ressursene og dratt. Profitten har bare i mindre grad blitt igjen, men likevel har Lofotfisket skapt en sterk kultur og identitet. Norge har vist seg verdig som en fornuftig forvalter av torsken som ressurs, og det er grunnlaget for at det fortsatt bor folk i Lofoten.

Fjord- og kystøkosystemene er kraftig påvirket av menneskelig aktiviteter som fiske, akvakultur, skipsfart, turisme og rekreasjon. Disse økosystemene er også påvirket av arter som ikke har vært her før, eksempelvis kongekrabbe som er en art bragt hit av mennesker.
Store deler av kysten er benyttet til bosetting, havneanlegg, industri og landbruk. Kystfarvannene er dermed mottagelig for avrenning fra land der avrenningen medfører miljøgifter og forhøyede konsentrasjoner av næringsstoffer. Nå står vi i tillegg foran virkninger av menneskeskapte klimaendringer. Høyere sjøvannstemperatur, endring i avrenning fra land og nye vindmønster kan få dramatiske effekter på arter som er viktige både for økosystemenes funksjon og som ressurser.

Dette kan være vanskelig å forstå. Det går nemlig så sakte, og vi vil ha resultater! Med jevne mellomrom får jeg henvendelser fra journalister som har fått det for seg at nå skal de lage “saken” om klimaendringene. De spør og graver, akkurat som jeg gjorde da jeg var journalist, og vil ha et oppslag som munner ut i for eksempel: “Her vil kjellerne bli oversvømt!”, “Ferieparadiset kan forsvinne”, og “Monsterkrabbe en trussel for makrellen!”
Det går som det går. Slike oppslag gir som regel et resultat: forskerne ringer journalisten og beordrer dementi.

Mitt poeng denne gang, i alle falle et av dem, er at forskningsjournalisten og næringslivsjournalisten bør finne hverandre. Deretter bør de ringe den politiske journalisten, og så kan de sette seg ned sammen og bli enig.
Jeg tipper de kommer til en konklusjon: virkeligheten er komplisert og kompliserte ting skal man ikke forhaste seg med!