Jeg har en gammel kassettspiller stående på soverommet. Den minner meg på at det tross alt går framover. Sånn er det med mye, også formidling.

Den siste store plateforretningen i Tromsø legges ned til sommeren, igjen er det kun en nisjebutikk som tilbyr vinyl. Det er to år sia vi flytta reolene med CD-plater inn i boden. Der står de, surret inn i plastfolie, som monumenter over det forgjengelige.

Ironisk nok skal det flytte inn en bokhandel i lokalene når de siste DVD-ene og CD-ene er solgt eller kassert. Boka vinner igjen over et nytt medium, og en passe bibliofil person som meg flirer skadefro innvendig.

CD-plata var revolusjonerende da den kom, det var ikke måte på hvor god lyden var, og folk ga bort eller solgte LP-platene til latterlige lave priser. I dag hekker skjeggete hipstere på sjappene til vinylguruene.

Rundt 30 år var levetida for CD-formatet – altså en generasjon. Den neste nyvinninga som alle «måtte» ha var DVD-en – film på plate. VHS-formatet levde i knappe 20 år før den ble bytta ut med DVD og Blue-ray, de to sistnevnte blir skrota. Tusenvis av avspillere støver ned i stuene fordi folk i stedet ser film og serier på nettbrett og andre digitale løsninger. Det tok bare 15 år før DVD var avleggs.

I Norge er det åtte år sia facebook slo i gjennom for alvor i Norge, over 3 millioner nordmenn bruker det sosiale mediet i dag. I mediehusene har panikken hersket lenge, nå har de gått i et slags kompaniskap med Zuckerbergs klan; stadig mer trafikk til avisenes nettsider kommer via facebook. Spørsmålet er hvor lenge det holder seg, og hva blir det neste? Det skal jeg være forsiktig med å spå, lysten til å bli husket i stil med han som spådde internetts raske død, i en kronikk i Dagens Næringsliv, er ikke stor.

I forskningsformidlingens verden virrer mange rundt som høns etter kornene for tiden. Magasiner nettsider og sosiale medier, som for eksempel facebook, twitter, instagram og snapchat. Plattformer som YouTube og Vimoe, vi lager filmer og noen har til og med kasta seg ut i pod-castens verden.

Jeg innrømmer det glatt, at jeg bidrar med mitt i kaskaden av postinger på diverse kanaler. Isbjørnens hverdag, resultater av klimaendringer, elvemuslinger og miljøgifter i arktisk røye. Det kan bli ganske mye, sukker min samboer av og til. Og jeg er litt enig.

Men det fungerer, det viser statistikkene jeg mottar hver dag. Akkurat som hos avisene generes stadig trafikk, til nettsidene jeg administrer, på grunn av delinger på sosiale medier. Det fantastiske er at det er så enkelt og kjapt, mens det forbløffende er at svært få innenfor akademia og forskning vet å benytte seg av verktøyet. I stedet overlater de jobben til oss som arbeider med kommunikasjon.

Sitter de kanskje enda og spiller CD-plater, forarget over at platebutikkene forsvinner, eller venter de på en ny vår for VHS-kassetten, for ikke å snakke om C-60-kassetten?

Det finnes heldigvis noen gode unntak. Her er noen, google dem gjerne: Audun Rikardsen, professor ved UiT Norges arktiske universitet og NÌNA, har nærmest brutt lydmuren med sine fantastiske naturbilder, blant annet fra sine mange feltprosjekter. På samme universitet finner vi Øistein A. Vangsnes som blogger på forskning.no godt om språkvitenskap. Sveinn Are Hanssen ved Norsk institutt for naturforskning her på huset er flink å dele sin, og andres, forskning på facebook. Det samme kan sies om Berit Kristoffersen, som i februar avla doktorgrad om norsk oljepolitikk ved Universitetet i Tromsø. Kristoffersen er også aktiv på Twitter.

Det gjelder å henge med. Men det må ha innhold, det er derfor bøkene overlever alt: de har innhold!