Dialekter og forskerspråk

Dialekter er fint. Det er fint at folk snakker slik de gjør, og noen dialekter er finere enn andre. Selv går jeg rundt og babler ei god blanding, noe forfinet nordnorsk, som er et resultat av at jeg har bodd der jeg har bodd.

Det betyr at jeg ikke skriver som jeg snakker.
Folks grusomme behandling av tekst kan tyde på et manglende gen. Ting blir ikke mer troverdig om man slurver med språket, tvert i mot.
Akkurat i disse tider, der vi er i ferd med virkelig å bli en flerkulturell nasjon, er det viktigere enn noen gang at vi har felles skriftspråk som binder oss sammen.
Ser man til England og det engelske språket ser man hvor viktig det er å ha en felles norm. Landet har store forskjeller både demografisk og sosialt, men de bindes sammen blant annet på grunn av språket.
Hvis vi godtar dialekt som normert skriftspråk godtar vi også for en rekke nye dialekter sprunget ut fra andre språk, noe som i sin tur vil øke kløfta mellom etniske nordmenn og innvandrere. De eneste som tjener på det er de som er mot at vi får flere innvandrere.

Jeg får vondt i anstendigheten når det selges lam fra “Lyngsalpan” (som er registrert som merkenavn).
“Ja, det er slik vi snakker!” sies det til forsvar.
Det blir like bra som å skrive “Vi har dritgoe hamburgere” som det stod på et skilt utenfor Bobo storkiosk i Tromsø i fjor høst.
Eller denne fra en minneverdig annonse i Harstad Tidende:”E dritarn tætt? Vi fikse det!”
Og som for mange år siden, den gang jeg jobbet i butikk og det kom en mann (attpåtil lærer) inn og lurte på “kor det sokkeret for 16,90 stod henne”. Det viste seg at det stod “Sokker 16,90 pr. par, ikke sukker, på plakaten. Ja, jeg hører dere sukker nå!

“Jammen, det går ikke å uttrykke seg på strikt bokmål eller nynorsk!” sier mange.
Dum Dum Boys, vaskekte trøndere er et meget godt eksempel på at det går: deres tekster er skrevet på bokmål og det er ingen som synes det ikke fungerer.Nå skriver folk at jula skal gå. Go jul, skriver de. Det finnes altså ikke anstendighet og tiltak nok i folk til at de klarer å skrive en “d”. “Go jul å gått nyttår” stod det på en fjesebokmelding ved forrige årsskifte. Hvor gikk det, det nye året?

Forskere har også sine dialekter. Hvert fag sin dialekt. En god øvelse for mange er å blamere med profesjonstermer for på den måten fortelle at de kan sitt fag.
Det gjør ikke budskapet noe bedre, tenker jeg.
-Du kan ikke skrive det slik, det blir for upresist, hører jeg noen ganger når jeg skriver artikler om forskernes virksomhet.
-Ja, men hvis jeg skriver det slik er det ingen som forstår det, har jeg svart. Vi blir enige til slutt.
Men av og til får jeg en snikende følelse av at de egentlig ikke bryr seg, at de anser det som viktigst at andre forskere bryr seg. Nå har det seg slik at mesteparten av forskninga i Norge skjer takket være skattepenger. Dermed er det i aller høyeste grad i forskernes interesse at de forteller hva de driver med på et språk som er forståelig for alle.
Dermed blir det en slags moral over denne bloggposten. “Folk flest” må snobbe litt mer oppover, og “Forskere flest,” må gjøre det motsatte.