Nei, det dreier seg ikke om at magen er overfylt etter julas strabaser, dere skal slippe den!

Hvor mange minutter kan jeg bruke på å fordøye inntrykk? Når renner det over, av ting jeg slettes ikke trenger vite, eller bør vite?
En ting er å raljere over den fordummende konkurransen redaksjonene i nettavisene bedriver for tiden - det er ikke store samfunnsoppdraget i å sitere hverandre bare fordi et kvinnfolk, som er penere enn gjennomsnittet, har blitt singel, og “nå er ute på markedet igjen” - de får bare bli så snurt og fornærmede de bare vil, det gjør det bare enda teitere. Så jeg lar det fare, med håp om at den verste pubertale oppveksten til nettavisbarna er over og man kan snart kan skimte glimt av fornuft langt der inne et sted. 

En annen ting og langt mer grensesprengende, i alle fall for egen del, er det vanvittige tilfanget medier jeg og alle andre har fått.
To av barna mine, 14 og 15, bare flirte og rista på hodet da jeg poengterte at det var under 20 år siden tekstmeldinger på telefon ble tatt i bruk i Norge. Da jeg fortalte om at jeg gikk og lurte på hva den konvolutten i displayet var i en måned ble de nesten flau på farens vegne. I dag går jeg med en liten datamaskin i lomma, med langt større kapasitet enn den faste maskinen, eller terminalen som det het da, kunne drømme om. En underholdningsmaskin.
Selvfølgelighet påpekt av uendelige, og ikke særlig originalt, sier du. Men vi trenger bli minnet på det.

Jeg elsker nye medier, de nye mulighetene og alt vi kan utrette. Jeg fascineres og imponeres over utviklinga av sosiale medier og hvordan det på grunn av det er i ferd med å røske opp i holdninger og revir skapt av mediene.
I min spede start som nyhetsjournalist i en lokalavis lærte jeg følgende humørfylte og selvironiske regel: Hvis en sak hadde slik karakter at tre personer ringte for å gi respons var det gjentatte henvendelser. Ringte fem ble redaksjonen nedringt og var det mer en sju snakket man om en telefonstorm.
Slikt går ikke lenger, nå måles reaksjonene i “likes” og antall retweets, blant annet. Pinlig avslørende for noen, artig for andre.

Men, som sagt, det er en helt fantastisk verden der på skjermen. Jeg er en bloggerveteran, og bruker timer hver dag på egen og andres blogger. Jeg får en papiravis i posten, men bare tre dager i uka, resten leses på nettbrett. Jeg er, takket være dansk nett-TV, ferdig med to episoder av “Borgen” før NRK har begynt å vise sesong tre, jeg sladrer på nett, leser Observer på senga søndag morgen, og jeg “snakker” nesten daglig med mine barn på chatten.
Netflix og alskens andre plattformer, hu hei hvor det går. Mer, mer!
Og det er bra, meningsmangfoldet har aldri hatt bedre kår, ei heller multinasjonale medieselskaper - ironisk nok.

Hvor skal vi som driver med forskningsformidling finne vår plass i denne jungelen, uten at det virker krampaktig, uten at det går ut over presisjonsnivået?  I iveren etter å henge med kan ting fort bli galt.

Samtidig: folk blir nesten litt sure hvis de ikke får svar på eposten i løpet av timer.
Det gjør noe med oss. Et politisk utspill forventes å blir respondert i løpet av et døgn, hvis ikke regnes den som blir angrepet som feig.
Fortere, fortere, inntil det destruktive.

Forskere som ikke svarer i løpet av dagen blir glemt fortere enn ønsket, tempoet og kravet om øyeblikkelig respons diskvalifiserer dem. Slik kan og vil vi ikke ha det.

Heldigvis skjer det positive ting. Jeg har lyst til å gå inn i helga med å gratulere Aftenposten med at de har utvidet Knut Olav Åmås sin stilling til også å være forskningsredaktør. Og til slutt en liten utfordring: I Tromsø har Nordlys laget sin egen vitenspalte hver lørdag, vi vil ha mer!