Oppunder Janusfjellet gikk vi, det var august og det var Svalbard. Det var så vakkert det kunne bli, og der oppe satt Jørn Hurum med en plastdinosaur i hendene!

Jeg har skrevet omJørn Hurum før i dette fora. Han var tidligere i år den første norske forskeren som mottok National Geographics pris som fremadstormende forsker. Nå skulle vi møte mannen fjes til fjes der han driver med det han har blitt kjent for: utgravinger av kjempeøgler på Svalbard.

Historien er meget kjent i forskerkretser, og utenfor. Mest takket være at Hurum har vist en utrolig evne til å formidle det han gjør, og det mens prosjektene pågår. Hurum er en forskerkjendis, intet mindre. Man kan blåse av det, men takket være at han slipper folk til er årets feltsesong på Svalbard finansiert utelukkende av næringslivet. Vi snakker om 4,5 millioner kroner og 12 personer i felt.

Hvordan? Et eksempel:

Hver dag, i alle fall så lenge været tillater det, kommer det grupper med turister, voksne folk som vil se forskning i praksis.Turoperatøren betaler tilbake med hotellrom til Hurums arbeidslag når de er inne i Longyearbyen, og hver gang de er oppe tar de med en minnepinne med dagens bloggtekst på National Geographic. Alt har sin verdi, også logistikk.

-Og ringer det en journalist sier jeg det bare er å komme, fortalte Hurum.

Denne type formidling står i skarp kontrast med mange andre prosjekter. Ting skal helst ikke ut før det publiseres i et smalt vitenskapelig tidsskrift. Slik har det vært, og slik kommer det ikke til å fortsette. Det er nemlig ikke slik at det kun er suksessen, resultatet, kronen på verket som er interessant. Like mye er det veien dit. Den lange veien til suksess. Det første gjennombruddet, tilbakefallet, suksessen, og så videre. Eventyrlige turer med grader av forskerfoks er en ting. Det har vi tradisjon for i Norge, Nansen og Amundsen er stjerneeksempler på dette.

En annen og langt mer utfordrende sak er å fortelle om forskning som ikke har elementer som ikke inneholder manndomsprøver og ekstreme opplevelser. Denne utfordringa må forskerne og kommunikasjonsfolkene løse i fellesskap.

Og da skal vi ikke glemme noe: Midt oppi alle tekniske nyvinninger og nye medieplattformer har Hurum beholdt et svært viktig element, nemlig forskerens møte med det interesserte menneske. Jeg for eksempel, lærte mer om paleontologi enn jeg har gjort noen gang på det lille besøket under Janusfjellet. Hva kan ikke andre forskere lære fra seg?