Bli med på en lang reise, fra sommeren 1968 til våren 2011.
Det var tidlig på sommeren og jeg var med min far til et gartneri. I en hvit SAAB med totakts motor. Jeg tror det er eneste gang jeg og far har vært i et gartneri sammen. Hva vi gjorde der aner jeg ikke. Jeg antar vi hentet blomster. Det var utpå kvelden og det var varmt til å være tidlig i juni.
Så sa far noe til den andre voksne: “Jammen ta meg klarte de ikke å ta ham også!”
Mannen i gartneriet sa noe jeg ikke husket, og jeg blandet meg ikke inn i voksenprat der jeg stod i bevernylonbukse og blå skjorte med korte armer.

Men jeg hørte de sa Kennedy, og seinere forstod jeg at noen hadde skutt Robert Kennedy.
5 juni 1968, en rar dag, som altså var uvanlig mye varmere enn det jeg var vant til at en så tidlig junidag skulle være. Dagen etter døde Robert Kennedy, hva jeg gjorde da aner jeg ikke, de hadde ikke ekstrasendinger, i alle fall ikke hva jeg kunne huske.
Osloaviser var noe jeg knapt ante hva det var, fra bygda som jeg var holdt vi lokalaviser. Far leste Norsk Skoleblad og Farmand, og av og til kjøpte han Urd til mor - med sømoppskrifter.

Lenge før kanalene hadde konkurrert seg nesten i hjel på nyheter, gitt opp og satsa på tullprat og lettbeinte søppelserier og igjen overlatt det til NRK å ta seg av nyhetsdekninga. Det var lysår før evige oppdaterte internettsider der mediehusene kopierte hverandre.
Likevel husker jeg det som om det var i går, de tok Kennedy.
Vil vi huske hva vi hadde på oss da katastrofen slo inn over Japan? Hva vi gjorde, hva vi hadde på oss. Skamfull må jeg innrømme at jeg her om dagen måtte google hvilket år jordskjelvet ramma Haiti. Utenom 11. september, klarer du å huske året, sånn med en gang?

Oversvømt av nyheter, trivia, sosiale medier (ja, ironien er der, jeg bidrar med denne bloggen), meldinger, aviser, oppslag, en tsunami av informasjon der de fleste gjør det samme. Ingen tør la være, de kan selge dårligere.

Men midt oppi alt dette står kontakten mellom menneskene, kanskje undervurdert men likevel aller viktigst. Og her kommer formidling av forskning inn.
Lørdag var jeg med et utvalg av forskere fra Framsenteret på Idèdagene som ble arrangert i forbindelse med UiOs 200-årsjubileum. 12 forskere som trodde de var alt for mange fikk kjørt seg. Det var konstant kø av folk som ville lære mer. Direkte kontakt, menneske til menneske, og ikke bare fancy schmancy grensesnitt og heftige publiseringsplattformer.
 

Det var da jeg begynte å tenke på 1968. Langt færre kanaler, men likevel var formidlinga av det som skjedde ganske bra. Hovedårsaka kan være at møtet mellom mennesker da fortsatt var svært viktig. Vi må slutte å tro at opprettelsen av ei nettside løser alle problemer. Hva var det første NASA gjorde etter at Armstrong hadde gått på månen i -69? De sendte ham på verdensturnè. Til ogm med til Oslo!
Hvor jeg vil: jo, ut på tur med så mange forskere som mulig. Forskere som roper: “se på oss!” mens de bobler over av stolthet og forklarer hva de kan utrette.