Frossen planet, som tiner
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Frozen Planet, nok en storslagen serie fra BBC, har gått på NRK1 de siste søndagskveldene og jeg har sittet fjetret og sett på. Dagens teknologi slår oss nærmest i svime hva kvalitet angår. Vi som seere får “være med” til steder ganske få har vært: Antarktis og Arktis.
Men noen har vært der: oppdagerne og forskerne. Og det bringer meg til tanker jeg gjorde meg etter at siste episode var vist. Den siste delen var viet temaet mennesket og hvordan de tilpasset seg polare forhold. For eksempel i russiske Norilsk, verdens kaldeste by, der det bel brukt åpen flamme under drivstofftankene på bilene. Det er så kaldt at dieselen fryser. Dristige greier, spør du meg!
Årsaka til at det bor mennesker i Norilsk er at det finnes utvinnbare mineraler. Det var også konklusjonen for serieskaperne på tampen av siste episode: det er en økende interesse for å slippe til i Arktiske strøk, årsaka er verdiene som ligger under bakken: olje, gass, gull, malm, og så videre. Alle disse verdiene blir funnet takket være forskningsresulater, lik det eller ikke men slik er det. Og alle alle disse verdiene blir lettere tilgjengelige takker være klimaendringer, lik det eller ikke dere skeptikere som stoler mer på termometeret utenfor kjøkkenvinduet enn seriøs forskning. Jeg er ikke forsker, men vet at verden er større enn det jeg ser ut av vinduet.
Dilemmaet er at det som i utgangspunktet er kvalitativt god forskning kan føre til miljømessig store negative effekter. Gruvedrift, som samfunnet sier ja til fordi de gir en fraflyttingskommune sårt tiltrengte arbeidsplasser, er potensielle miljøbomber på grunn av sine enorme deponier. Så er spørsmålene: hvem skal si i fra? Skal forskeren gjemme seg bak et nøytralt skjold, eller skal han innta en rolle og være et viktig korrektiv til de som mener bunnlinja er viktigst uansett konsekvenser.
Det var ingen forskere som sa fra om de miljømessige konsekvenser da de begynte å sprenge bort fjellene Loussavaara og Kiirunavaara i Kiruna. Det spørs om de hadde fått gjøre det samme hadde de startet i dag. Er du innom den nordsvenske byen engang anbefaler jeg et besøk i Hjalmar Lundbomsgården. Der henger det fotografier tatt av Borg Mesch, tatt før og etter at malmdrifta startet. Du vil forstå hva jeg mener.