Frykt og forskning

Det som skulle være den glade måneden endte opp med å få ei bunnlinje så stygg som et mareritt man ikke våkner opp fra.
En så voldsom opplevelse, så massivt dundrende inn i vårt samfunn kommer vi aldri helt uskadd i fra. Man skal være en følelseskald jævel for ikke å bli berørt, for ikke å bli depressiv av det som skjedde på Utøya og i Oslo. Det er liksom ikke like stas med sommer. Dager på hytta ble brukt til ufattelig lite utenom å bare å sitte og glane, glad for at det ikke var mine barn som var der, sorgfull over at verden har blitt så heslig, også i vår nærhet.
Jeg klarer ikke sitte i ro på verandaen og være fornøyd i dag, jeg må inn og skrive.

Ikke var det bare en stygg påminnelse om at vi ikke var så trygge som vi trodde, men også et oppgjør med våre egne fordommer.
Jeg håper medieforskerne allerede er igang med å kartlegge det som ble publisert de første timene etter at terroren startet.
Jeg har ikke klart å lese alle vitnesbyrdene som har kommet, men noen har jeg lest: hjerteskjærende.
Klart det gjør noe med oss, at vi er så sårbare og at det i utgangspunktet var så uforståelig.
Midt oppi alt dette registrerer jeg at folk har blitt oppmerksomme på hva vi har å være stolte av. Det er en klassisk situasjon. Vi står sammen, de sakene vi trodde ville bli viktige i valgkampen er ikke lenger verd trykksverta.

Hva kan samfunnsforskere gjøre for å få noe godt ut av det forferdelige? Jeg er ikke sikker, men jeg prøver meg likevel. Det er ei kjensgjerning at rasehat, ja alt hat, mange ganger er knyttet til uvitenhet, på mangel av analyse, og på for vanskelig formidling av det som skjer.
Angrepet 22. juli var rettet mot en klasse og bygd på troen om at man ved å utrydde ei gruppe, og et lag av befolkninga, kunne starte ei ny verdensordning.
Den kjensgjerningen, kombinert med min egen påstand om at terroristen slett ikke er så alene om å mene det han mener, skremmer meg. Representanter fra Lega Nord, et av regjeringspartiene i Italia, har eksempelvis støttet terroristens syn.
Forsk på hva fremmedfrykt kan føre til, det er bedre enn å ikke gjøre det.