Når sier det stopp? Når er det så mange steder å publisere at det til slutt blir innkalt til en stor internasjonal konferanse med et mål: si at nå er nok.
Vi har plattformer nok. La oss konsentrere oss om det vi har og være fornøyd med det, vil budskapet lyde, og alle vil dra hjem med et «yeah right!» i bakhodet.

Vi lever i ei tid som i historiebøkene vil bli omtalt som den digitale revolusjonen. Jeg husker enda den første gangen jeg dro på jobb som journalist utstyrt med Mac Powerbook og modem tidlig på nittitallet, og da jeg ble kobla på det som i dag er internett i 1995 var det så få norske nettsteder at det ble utgitt egne kataloger med oversikt i papirutgaver. En av mine sønner, han på snart 20 år, var i det første kullet som gikk på en skole som hadde tilgang til internett da han starta i første klasse (det fantes sikkert noen andre, men i alle fall i den byen). Jeg nevner dette bare for å understreke hvor kjapt det har gått.

Det er en vanlig tirsdag i 2014. Jeg starta dagen i dag med og scrolle meg nedover Twitterlista, først min egen konto, så jobbens. Deretter surfa jeg gjennom Facebook, først min egen konto så jobbens, før jeg sjekka fem nettaviser, var innom to mailkontoer, jobb og privat. Og det var før jeg hadde stått opp.

Noen vil bli min kontakt på LinkedIn. Jeg får med ujevne mellomrom milde korrekser fordi jeg ikke har sjekket snapchaten og instagramkontoen, og det finnes nettsamfunn jeg reint glemte fantes, men jeg er visst med.

Det er ikke lenger noen unnskyldning at jeg var på fjelltur eller rett og slett sov hvis jeg har gått glipp av et program på radio eller fjernsyn, det ligger på nett og jeg kan gå ei uke tilbake og romstere i sendte programmer på passivboksen som står under flatskjermen. Ikke hørt det radioprogrammet? Last det ned på ipod så kan du høre på det når du drar på jobb!

Hver dag på arbeid monitorer jeg så mange nettsider at jeg har mista tellinga, det er en del av jobben min, det meste av det jeg har nevnt, av sosiale medier ovenfor er kan relateres til mitt arbeid innen kommunikasjon.
Nå sikkert det sikkert andre innenfor faget og flirer sånn passe overbærende over at jeg ikke har nevnt den og den «plattformen» eller det mediet. Det er greit, hensikten med beskrivelsen av en helt vanlig dag er å vise hva vi utsettes for.

Jeg forstår godt de som synes det er vanskelig å vises i denne jungelen. Det blir så voldsomt at de velger seg bort. Da jeg nå i dag googlet «science bloggers» fikk jeg 132 000 000 resultater på 0,48 sekunder. En ting er at det er svimlende høyt antall, en annen er at det skal være bra bemerkelsesverdig før du når opp der.

Hva som finner sted rundt neste sving er jeg ikke sikker på. Vi som jobber med forskningsformidling må sikkert gå mange runder med forskere og oss selv, og vi kommer sikkert til å flire høyt over at vi trodde akkurat «det» var så innihampen bra!