Hvor upresis og omtrentlig kan en tittel og ingress være før at forskerne går i svart og nekter å snakke med en journalist resten av sitt liv?
Svaret er at det skal ikke mye til. Latterlig lite faktisk. I løpet av de fem årene jeg har arbeidet med forskningsformidling har omtrent følgende samtale mellom meg og forsker funnet sted en del ganger:
-Ja, så kan vi jo kontakte den avisen og spørre om de har lyst å lage en sak!
-Ja, men jeg vil ikke snakke med han/hun ……..!
-Hvorfor ikke det?
-Han/hun skriver bare tull, er ikke til å stole på. Håpløst upresis!

De første gangene sa jeg ingenting, og foreslo andre journalister. Men etter å ha hørt dette mange nok ganger begynte jeg å gå bak og sjekke hva som hadde skjedd. De fleste gangene dreide det seg om at journalisten hadde valgt å gjøre jobben sin i stedet for å være forskerens lydige slave!
Nei, dere får ingen eksempel. Det ville være en lumpen ting å gjøre, både mot journalister og forskere. Jeg har da tenkt å leve lenge i dette landet.

Forrige uke var Framsenteret i mediebildet. Ei sak om mengden miljøgifter i menneskekroppen. Vi var på verdenstoppen, skrev Bergens Tidende og refererte til forskerne i etasjene over meg. Og saka ble heftig sitert, vi havna i riksmedia så det holdt (En annen sak er at det var andre ganger i vinter saka dukket opp, ikke meg i mot!).
-Hva skal vi mene om dette, de har strukket tittel og ingress alt for langt? Spurte to av forskerne som er involvert i prosjektet.
-Er dere korrekt sitert i saken?
-Ja!
-Da gjør du ingenting. Vær glad dere ble sitert, vær glad det ble en sak.

Og slik er det. Jeg forstår godt at ikke saker kommer på. Hvis forskerne hadde fått bestemme hadde titlene vært endeløse, ingressene som en middels novelle. Hadde kommunikasjonsrådgiverne fått bestemme (samkjørt med ledelsen og/eller gjeldende kommunikasjonsstrategi).
-Ja, du har rett, vi må nok sluke noen kameler for å få budskapet gjennom, sa den ene.
Spørsmålet som bør stilles er hvem forskeren ønsker å nå fram til.

Redaktøren i forskning.no, Nina Kristiansen, satte fingeren på det ømme punktet, i en nystarta spalte i Aftenposten i forrige uke:

«- Faget mitt stiller store krav til samarbeid mellom journalist og forsker, skrev en ganske misfornøyd forsker til meg for ikke så lenge siden. Hun ønsket å endre overskriften og ingressen i en artikkel på forskning.no.
Forskningsjournalistikken er ikke et samarbeid mellom journalist og kilde, skrev jeg tilbake – og la til at jeg er sikker på at forskere ikke vil at Erna Solberg skal få diktere overskrifter og bestemme vinkling når hun intervjues.
Det er ikke sjelden at vi som jobber som forskningsjournalister opplever at forskerne vil ha stor innflytelse på artiklene vi skriver. Forskningen er deres eiendom, og noen forskere oppfatter eiendomsretten til også å gjelde presseomtalen av resultatene, og ser på journalister som deres mer eller mindre kompetente hjelpere.»

Så langt Nina, som har helt rett.
For hvis forskerne kun ønsker å benytte artikkelen som vedlegg og bevis på formidling når en søknad om mer penger skal sendes inn kan de like godt la være å gå til journalisten med sin forskning. Skriv en kronikk der dere kan diktere alt, blås i hvor mange som leser den, og legg den ved søknaden isteden!

Jeg opplever de beste sakene som de der journalisten har fått tillit til å gjøre som han vil. Vel nok er ikke tittelen presis, og ingressen sier jo alt for lite. Men, det får folk til å bli oppmerksomme på faget og forskninga, og til faktisk å lese artikkelen.
Og som jeg har skrevet før: mesteparten av norsk forskning er finansiert av skattebetalernes penger, og da har vi rett til å få vite hva forskerne bruker pengene til. Og det uten å ha en master i realfag.