Nei, det er ikke lett å bli ferdig med det: Hurtigruten minutt for minutt har satt de som trodde de hadde greie på media i en slags sjokktilstand. VG for eksempel, måtte bruke ei hel helg på å forstå hva som slo før de summet seg til å lage noen sak. Først da NRK smekka et seertall på 2,6 millioner rett i realitykjendistulletevefolkene forstod de noe.

Det etter en sekvens langs kysten, fra Torghatten til Harstad som var en orgie i rein naturporno av ypperste kvalitet, med vannskiløper i nesten netto durende forbi gjennom Raftsundet. Ekte nordnorsk galskap kombinert med scener så vakker at det var til å gråte av.

Og vet dere hva: jeg skal være eplekjekk nok til å si at jeg hadde ikke forventa meg noe annet. Virkeligheten overgår fantasien. Iscenesatt tull, som Paradise Hotel, Firestjerners Middag og Charter-feber blir aldri, aldri det samme som det virkelige livet, det vi lever.
Og det livet består av å være ærlig nok til at de fleste sier at kommer et skip med en haug tevekameraer forbi fjæra der du bor, da byr du litt på deg selv, tar med deg et flagg og vifter det du kan.
Det gjorde også vi på Framsenteret i går: tok med oss flagg og vimpler og troppa opp på moloen i Tromsøysundet.

Dette er nemlig historien om oss som bor her, og ikke nok en artikkel om at en hotellkonge har fest for sine snobbevenner, eller et annet fullstendig hjernedødt evenement i de sentrale strøk. Dette er historien om kysten, den delen av landet som har holdt liv i dette landet. Så langt unna innlandets storbønder og odel og skog og kornåkre som det går å komme. Helt fram til langt inni syttitallet ble vi fortalt at det var det som var noe, ikke kysten. M/S Nordnorge har seilt langs selve verdiskapninga. Fisk, olje, turisme, sjøfart. Ressurser. I går ettermidag strøk trålerne forbi hurtigruta i Tromsøysundet, en skokk med arbeidere stod på oljeriggen Polar Pioner og vinka, og bak der igjen Universitetet i Tromsø.

Og slik er det nesten hele veien. Det er dette som er livet, ikke en fullstendig bortkasta reality eller kjendispjatt.
Dette handler ikke om sjåvinisme, et argument en prøvde seg på overfor meg i går, dette handler oss, om glede som ikke hindrer oss i å vise oss fram.
Men tabloidenes nettutgaver fortsetter å kjøre fram fullstendig imbesile kjendisoppslag.

Medieforskere og kommunikasjonseksperter er allerede i gang med å prøve å bringe klarhet i hva som har skjedd. Frilansjournalist og skribent, Øystein Lie, har en ganske treffende analyse på dagbladet.no i dag:
“Statskanalens tap av TV-rettigheter åpner samtidig for nye og banebrytende muligheter. For å forsvare lisenspengene, må NRK våge å ta steget helt ut, også i framtida. Suksessen med Bergensbanen i 2009 og nå med Hurtigruta, viser at det er fullt mulig å skape TV som både er banebrytende og seerverdig, og som samtidig gir en innblikk i den norske folkesjelen.”

“Nå som NRK mister OL, må statskanalen finne andre måter å samle folket på. Sendingen fra Hurtigruta kan være et eksempel på det. Jeg tror rett og slett de har gjort en liten genistrek”, sier Mona K. Solvoll, førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon, kultur og språk ved BI i Oslo til Klassekampen.

Lie og Solvoll er nok ikke de siste som prøver å gi en analyse av hva som skjedde. Jeg gleder meg til medieforskerne kommer med resultater av konkret forskning og ikke bare analyser i nåtid.