Hvem betaler?

For tre år siden gjestet jeg Roma, en by jeg alltid vil vende tilbake til, Berlusconi eller ikke og tross skiftende reisetrender. Et av formålene utenom det å drikke god kaffe og sprade innbillende urbant langs fortauene var å besøke Det norske institutt i Roma for å skrive en artikkel som ble publiseret i Morgenbladet.

I artikkelen kom det fram at Stein Erik Hagen hadde donert 3,2 milioner kroner til en postdoktorstilling. Jeg synes betegnelsen “Hagens lærestol” var noe oppblåst, unorsk og ganske unødvendig. Jeg sa det ikke høyt, men tenkte det. Og må dermed noe beskjemmet  innse at jeg nok tilhører den delen av befolkninga som burde ta et oppgjør med mine holdninger: er det galt at næringslivet bruker penger på forskning? 

Mange reagerer med skepsis og etterlyser det skjulte motiv når en bedrift eller en bedriftseier opptrer som mesèn. Hva er det han vil oppnå? Hvem tror han at han er?

Kaster de samme folkene derimot flere hundre millioner kroner til norske fotballklubber er det nesten ikke en kjeft som reagerer, enda klubbene svir av pengene fortere enn en femåring klarer å spise opp lørdagsgodteriet. Da er det støtte til norsk idrettskultur, barn og ungdom, selv om mesteparten av pengene forsvinner til spillere og agenter med fete biler og leiligheter med bokhyller fylt av dataspill og nips.

Rundt halvparten av den samla norske forskning finansiere av det offentlige. For de offentlige institsjonene, som Norsk Polarinstitutt og Framsenteret er andelen enda høyere. Forsvinnende lite penger kommer fra privat næringsliv. For noen uker siden hadde vi besøk av en gruppe svenske politikere her på Framsenteret. De hevet ganske betraktelig på øyebrynet da vi fortalte dette, selv om de visste det fra før: “funding”, eller privat finansiering er langt vanligere i Sverige enn i Norge.

I sin blogg skriver instituttleder for geofag ved Universitetet i Oslo, Nils Roald Sælthun, om forskeren John Burkhart ved NILU, og hans synspunkter hans på amerikansk og norsk forskningsfinansiering:

“Den største forskjellen er nok knyttet til finansiering og av forskningen og betydning av grunnforskning. Grunnforskning står sterkt i USA og finansieres gjerne gjennom næringsliv og private donasjoner. I Norge er finansieringen i stor grad offentlig og ofte politisk styrt eller den er knyttet til marked og etterspørsel.”

Ligger det i vår kultur, i vår likhetslikende lynne der ingen skal være bedre eller rikere enn andre, eller er det sunt? Er det en offentlig oppgave å ta seg av all forskning?  Det kan sikkert diskuteres lenge. Jeg er mer opptatt av hvordan vi klarer å lage en stolthet og et felles eierskap rundt forskingen. Der er jeg ikke alene. Professorene Guro Valen og Arne Bugge Amundsen, begge Universitetet i Oslo, var inne på dette i en kronikk publisert på forskning.no i 2009. De to så også til Sverige og beskrev forskjellene, men kom etterhvert til en konstruktiv konklusjon.

“Forskningsformidling er et sentralt virkemiddel. Den må være omfattende, god og så overbevisende at vi klarer å skape en nasjonal stolthet over vår forskningskompetanse. Bare på den måten kan vi frembringe økt vilje til å satse på forskning hos befolkning og politikere.”

Nå var jo dette før et rektorvalg så jeg vet ikke hvor mye som lå i ordene, men det ligger mye i dem. Hvis ikke befolkningen forstår meningen med forskningen forsvinner fort lysten til å stemme på politikere som snakker varmt om dette.