Kampen mot tidstyveri

Hva gjorde vi egentlig før? Før, da langt flere av oss hadde arbeid som vi ble fysisk sliten av, slik at vi sovna med en gang hodet berørte puta. Hva i alle dager fylte vi tiden med? Det er jo nesten ikke til på begripe.

Stattistisk sentralbyrå har funnet ut av dette, viser en artikkel på forskning.no fra 2009.

“Fra 1970 til 2000 hadde nordmenn i gjennomsnitt fått 75 minutter mer fritid per dag, og vi hadde da nesten 6 ½ time til ulike fritidsaktiviteter. Tid brukt til utdanning og arbeid endret seg lite, og den økte fritiden skyldtes hovedsakelig at vi brukte mindre tid til husholdsarbeid (50 minutter) og personlige behov (30 minutter). Den økte fritiden ble for en stor del tilbrakt foran TV-skjermen. Tiden brukt til fjernsynsseeing økte kraftig, og sammenliknet med i 1980 begynte TV-kvelden tidligere og sluttet senere,” heter det i artikkelen.

2000, det er jo steinalderen! Det var  før internettet ble allemannseie , pilates, flerkinoanlegg og spilleautomater på nett?

Jeg tror ikke jeg bruker mindre tid på jobb og jeg har omtrent like mye fritid som før. Vi har lengre ferie, ja. Men det betyr bare lengre turer og lengre tid til å fikse jetlaget, turer som er dyrere som gjør at vi må jobbe mer slik at vi kan reise enda lengre og få enda mer jetlag.
Hva gjorde vi før scooterne, campingvognene, motorbåtene, randoneskiene, alle radiokanalene og alle kjøpesentrene?
For ikke å snakke om dataspillene! Før MP3-spillerne, flatskjermene og enda flere kjøpesenter.
Før alle magasinene, YouTube, bloggene , twitter, og før selveste facebook? Det kan virke som facebook hat vært der i evigheter. Bare tull, fenomenet slo til i Norghe først i 2007.
Før dvd-boksene fylt av endeløse eposer med Sopranos, singelliv og gale menn?
 

Sett ut fra mitt fagfelt, kommunikasjon, kan  alle disse utfordringene fortone seg som uløselig. Hvordan slippe igjennom og vises i mylderet av tidstyver? Heldigvis finnes det et svar: forskerne som brenner for sitt felt. De finnes, og når de setter i gang kan de få selv den mest skoletrøtte 15-åring til å pugge fag.

Men da må også det å ta seg tid til å formidle til det breie lag av befolkninga bli like aktverdig som det å få en artikkel publisert i “Nature”, eller lignende. Slik er det ikke i dag. Det finnes enda mange lukkede forskerdører i landet. Dører som burde vært vidåpne. Men det er brysomt, for forskeren.

I Norge er det slik at forskeren stort sett bruker samfunnets midler når han forsker. Dermed er det i aller høyeste grad forskernes plikt å fortelle hva han driver med, på en måte som gjør at folk forstår det.

“Kan vi ikke bare sette opp ei nettside?” spørres det fra tid til annen av de som skal ut og forske. Nei, saken er ikke ute av verden. Det er bare å ta en kikk på alle tidstyvene jeg har lista opp ovenfor og se hva ei slik nettside skal konkurrere med.

Interessant nok begynner politikerne å gjøre noe med dette. Et eksempel er Framsenteret der jeg arbeider. Vi fordeler forskningpenger bevilget av Miljøverndepartementet og har fått klar beskjed om at vi skal kreve at forskninga skal formidles til publikum.

Dette er signaler som jeg tror vil øke i styrke i årene som kommer. Og det skulle bare mangle at det ikke skjer noe. Det er jo dine og mine penger!