Konfliktskyen

Like før jul bestemte et flertall i kommunestyret at Arctic Gold ikke får starte gruvedrift i Kautokeino. Miljøvernorganisasjoner jublet mens industrien mente avgjørelsen er gjort på feil grunnlag. Arctic Gold reagerte selv med å si at de sannsynlivis trekker seg helt ut av Norge.

Nok et eksempel på at det  bobler heftig i nord. Det handler om mann mot natur.

På den ene siden står de som mener ressursene som ligger der  bør tas i bruk, lokale arbeidsplasser er viktig. På den andre siden sitter de som mener at vi både har plikt og råd til å si nei.

Paradoksene er mange. Et eksempel: Norges geologiske undersøkelse, som i stor grad får sine penger fra Næringsdepartementet, fikk i 2011 100 millioner kroner som skulle brukes på å leite etter nye drivverdige mineralforekomster i Norge. Nord-Norge og resten av nordområdene er ikke unntatt. Samtidig prøver Norge å være blant de flinke i verdensklassen når det gjelder å begrense CO2-innholdet i atmosfæren. Reiser du til Longyearbyen og Svalbard ser du utfordringa i konsentrert form. Like før jul var jeg der, i polarnatta  i all sin velde. Universitetssenteret på Svalbard ligger der, og store deler av forskningsaktiviteten og studentproduksjonen er konsentert rundt menneskelig påvirkning på klima og miljø i Arktis. Da flyet lettet på tur til fastlandet kunne jeg se lysene fra Lunkefjell, enda ei gruve som skal produsere kull. Selvfølgelig kan vi sminke sannheten med å si at det reneste kullet kommer fra Svalbard, men det hele koker ned til et spørsmål: utenom geopolitiske problemstillinger og oppvarming av Longyearbyen er det ikke lenger noen grunn til at vi skal drifte gruver på Svalbard.

Vi venter ikke lenger på vår bit av kaka, vi er selve kaka. Aktørene innenfor olje og gass har forlengst flyttet sine øyne til nordområdene. Bestilte rapporter viser hvor mye som drypper på oss: “Norsk næringsliv vinner store leveransekontrakter til Goliat-utbyggingen. Det viser en fersk rapport utarbeidet av Norut Alta på oppdrag for Eni Norge.” Historier som media liker og som blir sitert.

Akkurat som turistnæringa som er stor industri i nord. Vinteren 2012/13 landet rundt 100 fly i Tromsø, med passasjerer som hadde gått på i London, utelukkende med det for øye og se nordlys i så og si uberørt natur. Sommerstid ligger cruiseskipene i stim oppetter kysten. Fotavtrykkene blir større og større konstaterer forskerne, men det er suksesshistorien om oppgang i trafikken som legges merke til

På Framsenteret  går vi inn i 2014 med et nytt oppdrag fra myndighetene. Miljøverndepartementet har gitt oss penger til et nytt forskningsprogram, flaggskip som vi kaller det her: Miljøkonsekvenser av næringsvirksomhet i nord - forkortet til MIKON.

MIKON skal gjennom sin faglige virksomhet bidra til å styrke kunskapgrunnlaget for myndighetenes arbeid med å begrense fotavtrykket av aktivitet som jeg har nevnt ovenfor. Ny næringsaktivitet skal skje innenfor miljøforsvarlige rammer. For forskerne, forvaltere og formidlere tilknytta Framsenteret er det litt av en oppgave.

Hvis MIKON-programmet lykkes vil det ikke bare ha betydning for oss som bor her i nord. Enkelte av funnene som blir gjort kan vise seg å være særlig relevante for utforminga av norsk utenrikspolitikk i nord og for norsk nordområdepolitikk generelt.

Ganske så langt unna Trygve Hoffs nordnorske julesalme; vi står ikke med hua i handa lenger. Vi tar kontroll over egen framtid og vi tar vår plass i det store bildet!