Vi lever i ei tid der det aldri har vært lettere å fortelle andre hva vi driver med, mens vi driver med det. Akkurat nå er en fire menn på vei mot Sørpolen på ski, i samme rute som Amundsen og hans følge gikk da han vant kappløpet over Scott for hundre år siden.
 

”Temperaturen var -22 °C når vi våknet og merkbart hyggeligere enn de forrige dagene. Så slo også sidevinden til og seilene ble heist,” melder Vegard Ulvang, Jan-Gunnar Winther, Stein P. Aasheim og Harald Dag Jølle fra teltet sitt i dag. Ved bruk av kamera og satelittelefon når de altså fram fra en av verdens definitive utposter og til ei nettside som smeller rett opp i stua mi. Jeg liker prosjektet bedre og bedre, fordi det viser at det mulig å fortelle hva som skjer, selv i en situasjon der fokuset er å komme seg fort nok fram. Det kvartetten gjør kan uten problem overføres til vanlig forskningsaktivitet.
Og i et medierace kan man ikke lenger forvente at publikum skal vente i tre år på at forskeren skal komme ut av tåkeheimen. Vi læres opp til at det skal skje kjappere.
 

Nå er ikke det nå nytt at vi kan følge djerve ekspedisjoner i nuet, jeg tilhører dem som satt foran fjernsynet da amerikanske astronauter beveget seg på månen, og det er over 40 år siden. Det gjorde stort inntrykk. I en slik kontekst skulle det bare mangle at vi ikke kan følge med fire karer på jubileumstur, selv om det er langt utenfor vår normale rekkevidde.
 

Saken er kanskje snarere at vi oversvømmes av nettsteder, bøker, filmer, ja informasjonsplattformer som vi så fint kaller det. Det gjelder også innen forskning. Jeg kjenner en forsker som er ganske ram i sin dom:
”Det finnes titusener av nettsider som skal fortelle om forskning, vi trenger nesten ikke noen av dem!” sier han når vi er i godt lag. Jeg skal la det ligge, og ikke stille meg til dommer om han har rett. Det er grunn til å spørre om det kan bli for mye informasjon der ute på nettet, men da kan man stille kontraspørsmålet: finnes det for mange bøker? Nei! Vil vi nok tordne, vi som kjenner en slags opphisselse av å snuse inn lukta av et skikkelig bibliotek.
 

Utfordringa blir som et skikkelig hopprenn. Innhold må kombineres med stil. Det nytter ikke bare å hoppe lengst mulig. Altså: Du kan sette av gårde fra øverste trinn og tryne på sletta. Per definisjon har du hoppet lengst, men du er ikke vinner av rennet. Vinneren er den som hadde stilen. Nansen ble helt fordi han hadde evnen til å sette lukt og farge på sine ekspedisjoner. ”På ski over Grønland” er et glitrende eksempel. Biografer er enige i sin dom: Amundsen hadde ikke den litterære evnen, og ble aldri den folkekjære formidleren av vitenskap som han ønsket. Og Sverdrup, stakkar, han var ikke akkurat festens sosiale midtpunkt.
 

Man kan diskutere om forskerne har verktøyet og pengene som skal til for å drive skikkelig forskning men det er ingen tvil om at de aldri har hatt flere muligheter for å fortelle om hva de driver med. Det gir helt fantastiske muligheter. Nye informasjonsteknologiske løsninger og en distribusjonsmessig revolusjon gjør at forskeren faktisk kan velge seg bort fra køen til de store mediene, fjernsynsstasjonene og avisene, og heller fortelle om sin forskning på andre kanaler.
Men skjer det?

Dessverre nei. Mens jeg skriver dette oppdaterer Kristen Ulstein sin facebookstatus: ”Vitenskapsakademiet i kveld. Trodde jeg hadde hørt det meste om forskning og media fra før. Det hadde jeg! Forskere som ikke snakker med journalister var ikke der. Og det var ikke journalister som ikke skriver om forskning heller.”
Ulstein hadde ansvaret for formidlinga av den norske delen i det Internasjonale polaråret (IPY) og er i så måte ingen vanlig taxisjåfør jeg tyr til av mangel på bedre kilder. Hans oppdatering bekrefter det jeg har skrevet før: det hersker en gammeldags holdning til hvem det skal formidles til.

Suksesskriteriene for god forskning er at det forskeren publiserer i et tidsskrift knapt noen leser, utenom forskere som driver med det samme. Så forteller noen mediene at forskeren har publisert der og alle klapper i hendene. Men blir vi noe klokere? For å holde kvaliteten oppe må på det vel være slik, men likevel skurrer det.
Alle kan ikke sprudle og agere som forskernes Mr. Handsome lik noen av det vi ser i de påkostede BBC-produksjonene, men jeg tror flere kan åpne seg en smule mer enn det vi ser i dag.
Litt mer stil med andre ord!