Isbjørnen har kreft. Det flyter av PCB i systemet. Kanskje blir bamse mutert og blir grønnsakspisende fastlandsboer, når all isen forsvinner. Eller enda verre: den begynner å hekke utenfor barnehagene. Hva vet jeg? Man kan bli skremt av mindre.
 

Til nå har vi for det meste brydd oss om isbjørnen, stakkar, der han sitter og glor sultent undrende på fotografer fra London og Lillehammer fra sitt bittelille isflak. Journalister fra de store og anerkjente fjernsynsstasjoner og mediehus har kommet i rekke og rad, fra Storbritannia, USA, Danmark, Spania og enda lenger bort. De har jakta på akkurat dette bildet, det er det vil ha, dyret som har gitt klimaendringene en pels. Og så er han mye penere enn Bamse, unnskyld, Al Gore.
 

På veien forsvant det kanskje noe viktig. Det er ikke toppene i den arktiske næringskjeden det burde handle om hele tiden. Det angår oss så mye mer enn vi trodde.
Mens miljøgifter i de arktiske økosystemene har vært påvist over lang tid vet vi fortsatt for lite om kilder, spredning og effekter. Sagt på en annen måte: hvordan påvirkes vi som bor i nord. Kommer vi til å bli syke? Utvikle nye sykdommer? Hva vet vi? Hva vet jeg?
 

Det vi spiser, for eksempel fisk og grønnsaker som er så sunt, blir påvirket av klimaendringene. Langtransport av miljøgifter til Arktis og opptak i marine og terrestriske økosystemer vil forandre seg som følge av klimaendringer. Arktiske næringskjeder vil også endres og menneskelig aktivitet i nordområdene øker. Dette er alle faktorer som påvirker spredning og opptak av miljøgifter.
Alt dette vet jeg fordi forskerne i huset der jeg jobber har fortalt meg det. De er forskere og levende opptatt av emnet. Men det får ikke samme oppmerksomhet som når en statsråd har fått et armbånd og ikke betalt skatt for det.
 

Det som forundrer meg er at ikke folk er mer opptatt av koblingen mellom miljøgifter og forbruk. Vi forventer en fortsatt økning i forbruket, med begrunnelse i at det er det som holder hjulene i gang. Samtidig fanger vi fisken rett utenfor stuedøra, for så å frakte den til Kina slik at den kan videreforedles og pakkes, og så sendes tilbake til Europa og selges som sunn rein mat. Et solid bidrag til global oppvarming og forurensing.

Nyfrelst? Nei! Bare undrende over at det ikke finnes regler som kan stoppe slikt.
For det blir verre. Langtransport av miljøgifter til Arktis og opptak i marine og økosystemer på land vil forandre seg som følge av klimaendringer. Arktiske næringskjeder vil også endres og menneskelig aktivitet i nordområdene øker. Flere skip, mer oljeleiting, større sjanser for at noe går galt. Oljelekkasjer er bare fornavnet på et skrekkscenario.
 

Da handler det ikke bare om den hvite bjørnen på et isflak. Da handler det om hva vi sprayer oss med, hva vi setter fyr på og hva vi bruker for å få bilene til å gå.
Det finnes antagelig like mange måter å formidle dette på som det finnes fiskearter i vannet. Og akkurat som det finnes informasjon som slår rett i hjerte og mage, går mye viten rett over oss. Avsender bommer på målgruppa, eller målgruppa bryr seg overhodet ikke om avsender.
 

Og da er jeg tilbake til isbjørnen på isflaket. Kanskje vi må finne flere symboler lik bamse som forteller at naturen er i ubalanse og for å få folk flest til å forstå sammenhengen?