(Bilde: Team Orcas skal til den skandinaviske finalen i forskningskonkurransen First Lego League i Bodø 3. desember)

Det sitter en mann rett mot meg. Han tar tak i ei vannflaske laget av plast. Han ser på flaska vender litt på den, så sier han:

– Vet dere, jeg har reist rundt i verden i over en mannsalder. Og jeg sitter ved slike bord som dette, og snakker. Og snakker, om de samme greiene. Så drar jeg hjem, og de fleste tenker jeg har vært med på noe viktig. Så spør mine barn om hvilke viktige ting jeg har snakket om. Jeg forteller dem om at jeg har vært på en konferanse som handler om å begrense omfanget av plastsøppel i havet. Vet du hva de har svart i det siste?

– Jo, fortsetter mannen, de sier: Vi hører hva du sier, men i stedet for å være nok en de gråhårede mennene som reise rundt og prater bullshit burde du heller gjøre noe. Vi har fått nok av bullshit, vi vil gjøre noe som bidrar til at det blir bedre.

På denne måten tok hele samtalen en ny vending. Barry Costa-Pierce, som mannen heter, er styreleder og direktør ved Marine Science Center ved University of New England i Maine. En fyr som kan sitt fag, og som kanskje burde ha løsninga. 

Stedet var Reykjavik i oktober, og vi var på Arctic Circle Assembly.

Egentlig var det en midt i trynet.

Hele debatten tok en vending, fra bærekraftig utvikling i marinbiologisk næring til at det var alt for få kvinnfolk og alt for mange gråhårede menn som snakka bullshit. Siden jeg var satt til å lede samtalen ved bordet, var det i min oppgave å legge fram en slags konklusjon.

– Vi trenger flere kvinnfolk og færre gråhårede menn som snakker for mye bullshit, sa jeg og overlot ordet til en annen gråhåra mann. Folk flirte, og så var vel det glemt.

Men, jeg har tenkt på hva denne Barry sa i Reykjavik.

Det går en vekkelsesvind over landet. Vi går manngard i fjæra langs hele kysten, for å plukke søppel. Flinke folk og ren kyst. 

Men på langt nær nok.

95 prosent av plasten som havner på sjøen havner ikke i fjæra, men synker til bunns. 

Men det finnes håp, både hos forskere og hos de som kanskje skal bli forskere.

I november plinger inn en epost, fra Hadsel i Vesterålen. Gøril Olufsen er rektor på en liten skole, Strønstad skole, og styrer i Strandlandet barnehage. Sånn er det i distriktet.

Da jeg tidligere i høst var på turne med Framsenteret og «Forskerne kommer!» beit jeg meg merke i en meget interessert lærer i fra denne skolen. Marit Didriksen brukte frisøndagen på å dra og høre et av våre foredrag, om plast i hav.

Med seg får hun boka om «Plast i hav» som er skrevet for ungdommer av Kirsti Blom og Geir Wing Gabrielsen. Den er utgitt av Cappelen Dam i samarbeid med Framsenteret, Norsk Polarinstitutt og Svalbards miljøvernfond.

Hun lovte at vi skulle høre fra dem.

Og nå skriver Olufsen til meg. Hun takker for boka som har blitt flittig brukt, og så kommer historien om noe som heter Team Orcas.

«Team Orcas er et skolelag som deltar i First Lego League - de består av 12 elever fra 5.-10. trinn. First Lego League er en verdensomspennende forsknings-, teknisk- og markedsføringskonkurranse som gir lagene et nytt oppdrag hvert år.

I fjor arbeidet elevene med å spre budskapet om viktigheten med å holde avstand med båt hvis man skal observere hval - de vant regionfinalen, ble nominert til forskningsprisen i skandinavisk finale og kom helt til internasjonal finale i Bath, England.

I år fikk de i oppgave å forske på et problem med vann som tema - skulle også være vannet vi mennesker bruker i hus, hjem etc.

Elevene jobbet seg frem til å se på mikroplast som slippes ut fra våre hjem fra ulike produkter og særlig fra vaskemaskinen vi bruker (det er snakk om mange tonn pr år).

De har forsket på internett, i fagbøker og lest seg opp. De kom til slutt frem til å lage et filter som skulle kunne brukes i vasken på badet, på avløpet til vaskemaskinen og kanskje til og med på vannkrana for å rense drikkevannet.

De har laget dette filteret - brukte lang tid på å finne riktig materiale som samlet opp mest mulig fra vannet. De lagde sitt eget mikroplastvann (små plastbiter, god blanding) som de sendte gjennom filteret - vannet så helt rent ut da det kom ut. Selvsagt, for å få testet dette skikkelig må man få det sendt inn og sjekket, noe vi ikke har mulighet til. Der er nok noe som går gjennom, men tanken bak er god og kanskje en fremtidig løsning. De testet det også på avløpet til vaskemaskinen på skolen - myyyyyye rart ble fanget opp, og det ville jo gått rett ut i naturen :)

De har også laget en informasjonsplakat som de ønsker å få spredt for å gjøre folk oppmerksomme på hvilke utslipp vi faktisk har fra våre hjem, og i tillegg en folder.»

Jeg sitter og leser dette, og begynner å tenke på samtalen i Reykjavik som jeg innledet med.

Vi tar tenning på Framsenteret, og bestemmer oss for å støtte faglig og en liten slant penger slik at de kan reise på regionfinale i Harstad.

Dorte Herzke arbeider NILU – Norsk institutt for luftforskning, og er en av forskerne på Framsenteret som forsker på hvilke effekter mikroplast har på miljøet. Hun skryter av innsatsen til elevene fra Strønstad skole.

– Det er veldig positiv at dagens unger prøver å finne løsninger på store globale utfordringer som marin forurensing av plastikk. Å både jobbe for reduksjon av utslipp og reduksjon av inntak gjennom drikkevann klarer elevene å jobbe med to store utfordringer av problemet. Samtidig øker dette prosjektet forståelsen av hvordan plastikk agerer når det slippes ut i miljøet og sprer seg, sier Herzke.

Lørdag 11. november deltok Team Orcas i regionfinalen i Harstad. Elevene fra Strønstad tok ikke bare hjem den gjeve «Champion» prisen, men de fikk også markedsføringsprisen og forskningsprisen.​ Vinnerne i Team Orcas får, som en del av seieren i Harstad, også reisestøtte når de skal til Bodø og den skandinaviske finalen 3. desember. Da skal alt gjentas på nytt.

Kanskje dette er starten på noe som kan gi oss gråhårede en midt i fjeset, handling og ikke bare ord.

Jeg håper faktisk det!

PS! Her er link til Team Orcas facebookside