Du har sikkert lest eller hørt ordene noen ganger: “nyere forskning viser at..” og du lar ordene strømme inn det ene øret og ut det andre.
Det er på linje med den forslitte frasen som begynner slik: “stadig flere…”.
Koblet sammen, altså “nye forskning viser at stadig flere…” kan være reine dynamitten i den rette, eller rettere sagt gale, redaksjons hender.
 

Jeg tenker tanken idet jeg står og drikker en kopp espresso. Jeg kan føle meg litt bedre og mer politisk korrekt enn godt er i dag, bare ved å drikke espresso enn kaffe latte. Melken i en kaffe latte produserer nemlig betydelig mer CO2-ekvivalenter enn kokende vann, kan Standard Norge fortelle meg gjennom forskning.no.
 

Hadde jeg enda jobbet i en redaksjon så skulle jeg sluppet det jeg hadde og laget en skikkelig agurksak som slo: “Mødre i svangerskapspermisjon er miljøverstingene”, med henvisning til nevnte oppslag og CO2-ekvivalenten. Det hadde skapt vei i vellinga!
 

For jeg hadde, hvis jeg var medlem av en redaksjon, selvfølgelig lest bare de første linjene av artikkelen, slik er det jo bare? Det kan i alle fall virke slik, noen ganger. Et stjerneeksempel fra arktisk forskning for noen år siden er da den forsker forklarte en journalist at topp-predatorene, som isbjørn, var påvirket av så store mengder miljøgifter at den ble kraftig svekket, så kraftig at den kunne dø. Det var ikke en spesifikk miljøgift som truet, men flere. Forskeren sammenlignet med AIDS-viruset for å forklare det hele. Det var ikke viruset i seg selv som var dødelig, men at det førte til at funksjonen i kroppen ble svekket og at den smittede av den grunn ble påført sykdommer. Omtrent slik var det, og resultatet ble at journalisten dro hjem og skrev en sak som ga følgende oppslag. “Isbjørnen dør av AIDS!”
Det måtte bare ende opp i solide dementier og en særdeles flau redaksjon.
 

Artikkelen om espresso som jeg benyttet som eksempel overfor er frikjent. Den stiller nemlig spørsmålet om vi kan vi stole på metodene som ligger bak denne type informasjon vi fikk om mekking av espresso.
Heldigvis er det ikke slik, at redaksjonene bare freser igjennom ingressene for så å lage oppslag av det. Jeg opplever en rekke redaksjoner som gjør en svært god jobb i å formidle forskningsstoff, ingen nevnt ingen glemt. Problemene oppstår når de mer ressursfattige eller lettbeinte redaksjonene, og da særlig nettredaksjoner med høy omløpshastighet, siterer utdrag andre medier uten å ha sjekket sannhetsgehalten. Det er da setningen “nye forskning viser at stadig flere…” dukker opp. Resultatet er ofte at forskerne okker seg opp over at kunnskapsløse journalister, før de slamrer døra igjen og låser slik at de ikke risikerer å få slike på besøk.
 

Og slik vil vi jo ikke ha det. Vi vil vite mer. Det er faktisk slik at virkeligheten alltid overgår fantasien. Det burde trigge noen og enhver. Antallet professorer i Norge går antallet spillere i tippeligaen en skyhøy gang, nærmere 2000 mot 400. Likevel er det bemerkelsesverdig flere sportsjournalister enn forskningsjournalister.
Et annet eksempel er Tromsø. Selv om det finnes et relativt stort forskningsmiljø må man leite nøye før man finner artikler om forskningsaktivitet og resultater i de lokale og regionale mediene. Forholdet mellom antallet journalister som skriver om fotball og de som er tett på forskningsmiljøet er som mellom Plaza hotell og et tremannstelt. Dette resulterer i at lokalmedia siterer forskning.no, aftenposten og NTB på saker som har ligget rett foran nesen for dem.

Dette reiser en rekke spørsmål jeg mener kunne være interessant å diskutere. Finnes det en sammenheng mellom hvordan man opptrår ovenfor media? Kan forskerne bli flinkere å selge seg inn? Vil vi ha forskningsjournalister som bare skriver det forskerne vil, slik det av og til kan virke som er tilfelle i dagens dekning av tippeligaen? Eller skal la forskerne gjemme seg bak utsagnet “det blir jo bare feil uansett”?