Oh Brother, where are you now?

Det er bare å anbefale en høyst interessant artikkel i søndagens papirutgave av Aftenposten. Halvor Tjønn har sett nærmere på hvilken rolle digitale verktøy har hatt i en rekke opprør det siste året, for eksempel i den arabiske verden, London og New York. Den har større kraft enn krutt. Ved å bruke mobiltelefoner (tekst- og bildemeldinger), blogger og andre sosiale medier har protestaksjoner, opprør og revolusjoner skutt fart på en helt annen måte enn makthaverne liker. Tjønn konkluderer mener det er blitt lettere å være opposisjonell. En av kildene i artikkelen er Jon Bing konstaterer at betingelsene for samfunnsutviklinga er endret.
En annen kilde, Frank Aarebrot, sier at hver eneste eier av en mobiltelefon er blitt en kringkastingssjef med både politisk kraft og forbrukermakt.
Tjønn mener informasjonsteknologien setter enkeltmennesket i stand til å utfordre tradisjonelle hierarkier og autoritetspersoner.

En annen sak er at det blir langt vanskeligere å kontrollere hva som blir publisert. Samme dag som artikkelen står på trykk i Aftenposten sender NRK Dagsrevyen et innslag om politiet i Oslo som vil at YouTube skal fjerne en trailer for en film om Utøya-massakeren med den begrunnelse at den kan virke støtende på ofrene. Det er lett å være enig i begrunnelsen, men politiets uttalelse vitner om en naivisme som nærmer seg det amatørmessige. Det norsk politi i praksis ber om er sensur. Da må vel også politiet støtte de som mener det er støtende å publisere tegninger av Muhammed?
YouTube har på sin side avvist kravet, all den tid de er mer opptatt av å sensurere alt som kan virke seksuelt støtende.

Det er interessant å se på endringene som har skjedd i løpet av få år. For bare to år siden blåste de fleste, eller himlet overbærende med øynene, når man fortalte dem viktigheten av å henge med i utviklinga av nye sosiale medier. Facebook var liksom mer ment for koseprat og pjatt, bloggere var fjortisjenter mens YouTube til nød kunne være tidtrøyte en søndagskveld. Etter det som skjedde i Egypt tror jeg ikke alle er så skråsikre lenger.
Halvor Tjønn refererer i nevnte artikkel den unge bloggeren, Nazly Hussein: “Revolusjonen ble kunngjort på Internett. Gnisten til det hele var Facebook, ” skrev Hussein i februar.

Også mediene sliter med å tilpasse seg at hvert menneske er en potensiell redaksjon som konkurrerer med deres produkter. Kulturutøvere var tidlig ute, til avisenes store fortvilelse, og nå kommer forskerne sakte etter, noen ryggende motstridende inn i fremtiden, andre langt mer entusiastisk. Blogglista til forskning.no er et godt eksempel på mangfoldet. Selv om ikke alt er like interessant er det oppløftende.

Utfordringa er å oppgradere sosiale mediers betydning og status. Det er ikke seriøst nok i manges øyne. Det finnes de som var tvilende til datamaskiner som tekstbehandlingssystemer. Hva skulle man med det all den tid man hadde funnet opp kulehodemaskinen med rettetast. Oh Brother, where are you now?
Er det så sikkert at forskning skal publiseres på papir før det kan belønnes i en eller annen form? Den diskusjonen bør tas ganske kjapt.