Omdømmeri

Omdømme er moteordet blant kommunikasjonsfolk. De har klart å få politikere, næringsliv, vitenskapelige institusjoner, i det hele tatt de fleste til å tro på at det må brukes penger på omdømmeundersøkelse. Når undersøkelsen er gjennomført og resultatene analysert starter arbeidet med å bedre omdømmet, og det koster selvfølgelig penger, masse penger.

Jeg har blitt utfordra av en kompis om å ta for meg debatten om nordnorsk omdømme:
”Nord-Noreg: Der Roy frå Himmelbå bur og dei akar topplaus mens resten held på med snøballkrig, eller ligg og drar seg til langt på dag fordi dei ikkje har arbeid,” skriver Steinar på facebook bare for å få meg i gang.

Omdømme er et annet ord for rykte. Godt eller dårlig rykte er et resultat av oppførsel. ”Fær du som en snask får du dask,” heter det i et nordnorsk uttrykk. ”Det hodet er fullt av renner kjeften over av,” er et annet. ”Man skal ikke skue hunden på hårene,” er ordtak som er mer universelt. Det beskriver at man ikke skal ha ei oppfatning om andre ut fra forventning og ikke erfaring. Et rykte, eller et omdømme hvis du skal være så fin på det, oppstår som regel ikke ut av det blå.

Det er klare årsaker til at befolkninga i Nord-Norge oppfattes slik den gjør.
Vi oppfører oss som noen breikjefta kåte fiskeluktende bedrevitere som bruker pengene på kjoletøy og wienerbrød. Eller?

Jeg tror ikke det er slik. Virkeligheten er langt mer kompleks. En ting er hvordan vi ønsker å framstå, en annen ting er hvordan andre forventer hvordan vi skal framstå. Jeg har møtt folk som tror at Oslo-folk sitter konstant på Aker Brygge og jeg har møtt folk fra Oslo som tror at vi i Tromsø henger på Skarven. Sannsynlig sitter det flere nordlendinger, som er på ferie, på Aker Brygge akkurat som det sitter søringer, sendt på konferanse, på Skarven. Dermed er alt snudd opp ned, verken kart eller terreng stemmer.

Media på sin side bidrar til å forsterke oppfatningene ved å lage programmer som “Svendsen om…” og så videre.

Slik blir det med ”Himmelblå”, som har så lite med Nord-Norge som det går an utenom at historien er universell. Storyen er ikke originalt nordnorsk, men skotsk. Helgeland er kun en kulisse og handlinga kunne like godt vært lagt til Thailand eller Grønland. Babettes gjestebud av Karen Blixen er et annet eksempel. I originalnovellen er handlinga lagt til Berlevåg mens den i filmatiseringa er havna i Danmark. Dermed handler det ikke utelukkende om geografi, men om mennesker og om hva som former oss som gruppe.

Nord-Norge er ikke en enhet, det er et geografisk område definert ut fra politisk satte grenser som igjen er basert på funksjonalitet. Derfor er det en ganske vanskelig oppgave, ja faktisk umulig, å gjøre noe med omdømmet til nordlendingene eller Nord-Norge. De eneste som tjener på er kommunikasjonsbedriftene. Ja, man kan gjøre noe med omdømmet, eller ryktet, til for eksempel Hurtigruten men da snakker vi om det gode gamle faguttrykket PR. Enda verre: nå skal omdømmerne omdømmevurdere seg selv.

Det er forresten ganske morsomt å registrere at ingen jobber med PR. De jobber med kommunikasjon, relasjon, formidling, omdømmevurdering. Samlebetegnelsen er, ja riktig, PR – Public Relation).

De siste årene har mange prøvd å etterligne Drammen, som har sminka seg kraftig opp de siste årene (oohh, Elvebyen liksom). Det har de klart ved utelukkende snakke om de positive tingene, men ingen får meg til å tro at det ikke finnes drit og faenskap i Drammen også. I Tromsø har en gruppe PR-folk fått det for seg at de må gjøre noe med omdømmet til byen. Arktisk marin hovedstad er slagordet de blant annet har kommet opp med. Gjesp. Man endrer heller ikke Vardø ved å lage en kampanje, man gjør det bare komisk.

I Norge, og mange andre land, er det ei kløft mellom bygd og by. Urbanistene elsker å rakke ned på bygdetullingene som bakstreverske sladrehanker uten stil mens folk på bygda raljerer med cavadrikkende designhomoer som stepper i flokk på Grünerløkka. På nytt stemmer verken kart eller terreng: noen de verste bondetampene har jeg møtt i byer, mens mange av de mest beleste og stilsikre bor langt utpå landet. Dessuten: kjerringer fra bygde-Troms har pinadø langt rarere briller enn damene på Frogner!

Er man sikker nok i sin sak gir man blanke i sitt rykte. Å la seg underlegge en omdømmeundersøkelse tyder bare på en ting: mangel på selvtillit. Og for Nord-Norge er det litt av ei motsetning. Den brautende storkjefta nordlendingen som står i gangen med hua i handa. Bare tull, han finnes ikke!