Det gjelder å skli umerkelig inn i omgivelsene. En jeg kjenner har et genialt triks når inntaket av vin har blitt høyere enn normert regel og det er folk til stede som helst ikke burde sett han i den tilstanden.
“Jeg bare later som jeg er møbel, og så sitter jeg helt i ro. Jeg er et kråskap!”
Slik sitter han og venter på at alt skal gå over, noe det som regel ikke gjør, av en eller annen merkelig grunn.

Jeg utviklet min egen teknikk under min grandiose militære karriere som i hovedsak bestod av heimvernets oppsamlingsøvelser på Melbu i Vesterålen:
Still deg aldri opp fremst, da blir du ansett som en streber som en eller annen kan bruke til noe. Still deg aldri bakerst, da kan du være sikker på at du blir plukket ut bare fordi fysaken som plukket deg ut vil statuere eksempel. Trikset er å stille seg midt i rekka, unngå øyekontakt og lat som du følger sånn passe med.
Men, det kan også slå tilbake, noen kan avsløre deg, derfor må man av og til stikke seg fram slik at fysaker ikke tar deg for å statuere et eksempel på at de ikke er dumme fysaker men fysaker med omløp oppunder topplokket.

I Norge har vi utviklet en avansert kultur for å oppføre oss akkurat slik, skli ubemerket inn i omgivelsene. Når så en eller annen tør å stikke seg fram blir det så virker det mye sterkere enn det normalt skulle. Dermed blir risikoen for å stikke seg fram større enn framstikkeren ønsker (husk, du leste det ordet først her: framstikker!).

Resultatet er at det er alt for lett å bli kjendis. Man blir ikke kjendis på grunn av at man er dyktig i noe men fordi man har sagt noe dumt, oppsiktsvekkende eller rart.
Det hele forsterkes av at vi ikke klarer å se andre enn de som blir plukka ut fordi de har sagt noe, og så videre.

I rundgang går de samme personene, de intervjues av hverandre og de møter opp hos hverandres fester. Etter å ha bladd gjennom dagens VG vet du hvem du vil høre om det neste året. Heldigvis finnes nisjer der andre blir fremhevet, men dessverre tar ikke det store medieforbrukerflertall seg tid til å unne seg slik luksus.
Dermed ender for mange opp som et møbel, uten sammenligning med min kjenning for øvrig.
 

I dag og i morgen har Framsenteret og Universitetet i Tromsø samling for kandidatene til Forsker grand prix i Tromsø som går av stabelen til høsten. Unge fremadstormende forskere lærer å formidle sine prosjekter. I dag slo det meg at det de i praksis lærer er å bli tøff nok til å stille seg i første rekke. Det som er gledelig er at disse forskerne bidrar med sin viten.

Formidling av forskning er høyt oppe på agendaen for tiden. Jeg tror ikke forskere for i tiden var så mye dårligere til å fortelle hva de drev på med, men det foregikk i et roligere tempo og i langt færre forum. Vi ser nå en generasjon forskere komme og som i langt større grad behersker både tempoet og de nye plattformene, som for eksempel sosiale medier. En fire minutters video lagt ut på YouTube kan få større betydning og flere til å interessere seg for et forskningsprosjekt enn titalls artikler i trykte medier.

Det ene utelukker selvfølgelig ikke det andre, og jeg registrer fornøyd at stadig flere leser seriøse aviser og nettsteder som formidler forskningsstoff.
Dermed blir det stadig mer stas å stikke seg fram faglig. Så kan man heller være et hjørneskap når man tar seg et glass!