Raddistanker om klima

Kanskje må forskere, formidlere og politikere begynne å tenke mer på enkeltindivided når klimaproblemer skal forklares.

I forbindelse med Universitetet i Oslo sin Idefestival 2011 var jeg for halvannen uke siden i Chateau Neuf Oslo og hørte en paneldebatt der blant annet svenske Stefan Sundström deltok. Temaet var hvordan vi som enkeltmennesker kan bidra til at klimakrisa ikke blir riktig så ille.
-Vi må jobbe mindre, dermed ville vi tjene mindre og bli nødt til å forbruke mindre. Vi kan ikke fortsette med å kjøpe en ny mobiltelefon hvert halvår, sa Sundström.
Han fremstod som den raddisen han er, noe jeg synes er mer enn bra, det er knall.

Sundström har skrevet ei bok om hvordan man kan leve bedre, Stefans lilla gröna, ei bok om sjørberging med utgangspunkt i egen hage.
Tenke seg, i 2011, trenger vi en halvgammel og passe rølpete svenske til å påpeke det som virkelig er årsaka til at klimaet er i ferd med å gå til helvete. Mens Stoltenberg snakker om sin månelanding, Solheim om CO2-kvoter og folk som Petter Stordalen utnytter dårlig klimasamvittighet ved å lage såkalte klimavennlige hoteller før han freser hjem i en svindyr bil, så kommer Sundström med den enkle løsningen. Den som vi faktisk kan gjøre noe med, hvis vi vil. Forbruket må ned.

Det er dugnadstid i borettslaget der jeg bor og containerne fylles opp av fullt brukbare ting. De har gått av mote og ingen vil ha dem. Folk bytter ut fullt brukbare kjøkkener fordi de ikke helt liker designet, fjernynskanalene fylles opp av programmer der hus pusses opp, bak ligger annonsørene for varene som trengs og vaker.
Men ikke bare kjøkkeninnredninger, også de små ting bidrar.

På flyet hjem ble jeg sittende sammen med ei jente med verdens korteste miniskjørt, rosa leppestift og kunstige øyevipper. Hun tastet frenetisk på sin nye iphone, det raste inn meldinger på chatten (hun hadde varsling som hørtes svært godt). Så, når hun måtte skru av telefonen, begynte hun med det interessante, hun startet å feste på falske plastnegler. De var ganske dyre, det så jeg på prislappen, og de var pakka inn i plastpakke. Såvidt jeg kunne se var det ingenting i veien med de naturlige neglene, tvert i mot. Likevel ville hun ha plastikknegler. Jeg tror det er ganske mange som går rundt med plastikknegler, men trenger vi dem virkelig? Nei. Vil vi slutte å produsere slike totalt unyttige ting? Nei. I alle fall ikke slik det er nå.
Jeg fundere et øyeblikk at jeg skulle rulle sammen en avis og klaske jenta i bakhodet og lekse opp for henne, men innså at det kanskje ville være litt dumt. Og så tenkte jeg at jeg ikke er så mye bedre selv. Jeg bidrar til økt forbruk, blant annet ved å reise en del.

Men så begynte jeg å tenke på han svensken igjen, Sundström, som har et poeng: man må begynne med seg selv. Han lusker ut i hagen og lager kompost, som blir til jord han kan dyrke grønnsaker i.
I går kjøpte jeg en pose sukkererter. De var produsert i Zimbabwe og pakket inn i plast. Sikkert bra for bøndene i Zimbabwe, men ikke bra for miljøet. Langreist mat er en miljøsynder, og trengte jeg virkelig sukkererter? Kunne jeg ikke vente til sukkertene ble modne på en gård i nærheten? Kanskje jenta med plastneglene kunne klaske meg i bakhodet med iphonen?

Skikkelig farlige raddistanker dette her, som sikkert får mine venner på det blå laget til å fnyse eller flire overbærende og hånlig.
Men det overlever jeg. Jeg synes Stefan Sundström hadde et godt poeng, Det gjelder å skape relevans. Og her har også forskerne et ansvar, de må forklare hva vi som enkeltmennesker (som også er poltikere) kan gjøre, og ikke gjøre. Noen klarer det med glans, andre er kanskje litt for forsiktig i sine uttalelser. Redselen for å bli tatt for å være useriøs er i så måte ganske påtagelig.