Samisk skiltdebatt får fram grumset

Noen og hver vegrer seg for å stikke seg fram i en debatt der man risikerer å bli beskyldt for å være en trussel mot det norske, rasist eller samefiendtlig. Det smarteste er kanskje å la være å stikke hodet fram, men det er alt for feigt.
For de som ikke er innvidd i saken kan det fortelles at det har oppstått en debatt av ganske store dimensjoner omkring temaet: skal nordnorske kommuner bli en del av samisk forvaltningsområde? Og skal det igjen føre til at de kommunene som bestemmer seg for det måtte likestille det samiske språket med det norske, noe som vil si at alle stedsnavn må skiltes både på norsk og samisk?
 

Debatten har foregått i mange tiår, og har sitt utspring da kommuner som Kåfjord i Nord-Troms fikk sine samiske skilt. Mens den ene gikk gledestrålende på sjøsamisk festival fant søskenbarnet fram hagla og fyrte av mot skiltene. Deretter gikk han hjem og meldte seg inn i Frp.
Bodø, av alle byer, har nå fått opp skiltene med Bodø øverst og Båddådjo. Og nå har Ap i Tromsø foreslått at det samme må skje også her. Media fyrer opp med å fortelle at her skal Romssa stå øverst. Reaksjonene i begge byer er omtrent de samme som i Kåfjord for ti år siden.
 

Og så? Det er meg egentlig knekkende likegyldig om det står Romssa under Tromsø, like mye som det bryr meg at det står ”airport” under ”lufthavn” på norske flyplasser. Jeg forstår at det er ment for den som ikke har norsk som førstespråk. Jeg klarer ikke å hisse meg opp over at man faktisk viser mindretallet en smule respekt.
 

Derimot er det argumentene som benyttes som får meg til å ta tenning. En ting er at nærmest halvmilitante samiske organisasjoner tar seg til rette og konstruerer samiske navn som de forlanger skal sidestilles med eksisterende navn. Det er en del av deres prosjekt, som er å verne om en kultur til en minoritet med alle mulige lovlige midler.
En annen ting, og langt mer alvorlig, er hvordan de som definerer seg som det norske flertallet argumenterer mot større samisk innslag i hverdagen.
Trass i at samene har bodd her like lenge som oss, vi er ikke sikre hvem som kom først, blir de satt i samme kategori som innvandrere, islamske fundamentalister og det som enda mer skremmende tenkes kan. Et utmerket eksempel på det er at Frp benytter sin innvandringspolitiske talsmann til å uttale seg om saken. Han benytter seg av et urgammelt triks.
”Når vi gir nokka te saman betyr det at vi tar nokka fra oss nordlændinga,” uttalte han til NRK.
 

I Tromsø har en hel liten hær bestående av gamle såkalte ekte Tromsøgutter reist seg, så sur og indignert som bare gamle gubber kan bli, i protest mot “samifiseringa”. De legger hånda på et gammelt historieverk utgitt på femtitallet (og hopper glatt over det nyere og langt mer korrekte verket utgitt i forbindelse med byjubileumet i 1994) og sier: ”her står det ikke mange ord om samene, ergo har de ingen rett til å komme her og komme her!”.
Surgubbene benytter seg i prinsippet av akkurat samme argumentasjon som religiøse fundamentalister: de finner en gammel skriftsamling basert på myter og seierherrenes versjon av historien som passer i deres bilde og forfekter all sannhet ut fra det. Også konflikten på Balkan på nittitallet har blant annet sitt utspring i at noen mener de har et skriftlig bevis(fra 1300ogdentid) på at det og det området er deres. At nærmere sjekk av kildene viser at dette bare er tull fornektes med fordummende arroganse.
 

Tromsø, byen som er vokst opp på grunn av at folk har flytta dit og etablert seg. Disse såkalte ekte Tromsøguttene går tøffe rundt og skryter av Nordens Paris, ishavsbyen, kultur og fotball. Klærne var hentet fra Paris, altså utenlands. TIL ble en fotballklubb å snakke om takket være at de henta trenere og spillere utenfra. Både Hammerfest, Gratangen og Harstad (Det var der Store Norske hadde hovedkontor på fastlandet) har like sterke tradisjoner til ishavet. Og kultur. Steinar Albrigtsen og Jørn Hoel sang seg opp til en karriere takket være et amerikansk musikkuttrykk. Helge Stangnes er fra Senja, Røyksopp bor i Bergen. Byen er vokst opp takket være ei massiv statlig oppbygging av arbeidsplasser og fått en kulturell identitet takket være at folk som Nasra Ali Omar, Martha Otte, Pjokken Eide, Ragnar Olsen, Knut Erik Jensen, Petter Drecker, Ole D. Mjøs, Erlend Rian, Per Mathias Høgmo og Mike McCabe har bidratt. Alle innflyttere. Pussycats ble løfta opp av en svenske og uten en same hadde ikke Sverre Kjelsberg hatt sjanse i Grand Prix.
 

Likevel står den såkalte ekte Tromsøguten fram i media, noen offentlig men de fleste feigt anonymt, og forfekter det ekte Tromsø uten innblanding av noe annet enn ekte Tromsøverdier. Det kulturelle ideal for dem er en akvarell av Marit Bockelie med tinden, katedralen, sundet og bare ekte tromsøværinger på spark i solnedgangen mens de laller på Kirsti Sparboes ”Hjem, hjem langt nord.” Her har ikke samen satt sin fot, og det skal han fan ikke få lov til heller. Send meg mackølet og mer kobbesveive takk!
 

Hva har så dette med formidling å gjøre? Jo i går var jeg tilstede på et debattmøte om medias dekning av saken, arrangert av Troms Journalistlag og den regionale kommunikasjonsforeninga. Media, først og fremst iTromsø, men også Nordlys, måtte tåle temmelig hard kritikk for å ha bragt anonyme debattinnlegg på sine nettutgaver. Interessant nok stilte en rekke kompetente fagfolk fra Universitet i Tromsø opp og fortalte den samme historien: de hadde kontaktet avisene og tilbudt seg å komme m med bidrag til debatten sett fra et faglig ståsted. Så å si samtlige hadde fått et høflig nei takk, de passet ikke inn.
 

Det er synd at forskere og andre kompetente folk nesten blir tvunget til å spisse sakene sine så mye at det går ut over innholdet. Der har vi som driver med formidling en jobb å gjøre, definitivt!