Sirkus må man be!

Helga har gått med på å være med å arrangere nasjonal finale i Forsker grand prix, som i år i ble avviklet i Tromsø. 12 deltagere fra en rekke av landets beste utdanningsinstitusjoner, et svært høyt nivå og en hyggelig hjemmeseier, i alle fall for oss som bor i Tromsø.

For de som ikke har fått det med seg: Forsker grand prix er en konkurranse der doktorgradskandidater skal presentere sin forskning på et lettfattelig språk foran et publikum, på fire minutter. De fire beste fra første runde går videre til siste runde og får da seks minutter på seg. Siden starten for tre år siden har Forsker grand prix vokst fra å være ett enkelt arrangement til seks regionfinaler og stor oppmerksomhet ved den store nasjonale finalen.

Det er nemlig ikke slik at forskningsaktiviteten her til lands foregår uten at folk og media får det med seg. Blir forskninga presentert på en skikkelig måte blir den mottatt med skikkelig interesse.
Jeg har gått og tenkt på det etter at han sa det på scenen lørdag, en av dommerne finalen, Knut Olav Åmås. Kultur og debattredaktøren i Aftenposten mener folk vil ha skikkelige saker som gjør at de lærer noe. Bakgrunn, analyser, diskusjoner og faglig rivalisering forskere imellom, det er de avisene som tar dette stoffet på alvor som har framgang, sa Åmås.

Dagen etter finalen ble tilbrakt i hvilestilling med laptop i fanget og fjernsyn på opptak. Ikke overrasket registrerte jeg at de fleste nettavisene er mest opptatt av ting som har med ball og sex og gjøre. Desto mer gledelig var det at både

Dagens Næringsliv og Aftenposten fulgte konkurransen godt opp på nett, og i dag hadde begge Tromsøavisene store oppslag på nett.
Det finnes noen svært gode eksempler på god forskningsjournalistikk i Norge, men dessverre er det langt mellom egenproduserte gode forskningssaker i en klar oververvekt av mediebedriftene.

For her kommer dagens poeng: Årsaka til oppslagene skyldes ikke at avisenes redaksjoner har gjort en innsats men at de har fått alt rett i hendene. Jeg tilhører selv den yrkesgruppa som sørger for det: forsknings- og utdanningsinstitusjonene har aldri hatt flere kommunikasjonsrådgivere, formidlere og koordinatorer enn nå (sånn sett skal jeg altså ikke klage). Årsaka er at de fleste redaksjonene ikke gjør jobben sin. Det er viktigere å bruke ressurser på å lage bildeserier av folk som viser rumpa si på fjellet, eller sitere det de andre nettavisene skriver, enn å sette av tid til å bygge et kildenettverk blant forskere.

Fra tid til annen etterlyser journalister og kommentatorer mer aktiv deltagelse fra det akademiske miljøet i samfunnsdebatten, nå sist satt i gang av Nordlys i Tromsø Dette er en repetisjonsøvelse som gjentas til det kjedsommelige og som jeg mener skyldes gjerrighet og slurv fra redaksjonenes og journalistenes side. Spør heller forskerne hvor mange ganger de faktisk har blitt kontaktet av en journalist som hadde mer enn en halvtime til rådighet, som hadde tid til faktisk å lese seg opp og som klarer å skrive navn, tittel og navnet på forskningsinstitusjon riktig. Det er et mysterium at man klarer å registrere en hvilket som helst fotballkamp ned til det minste innkast og utspark, men å ta seg tid til å lytte og etterpå sitere en forsker korrekt og på en interessant måte, det er verre. Det er nemlig slik det oppfattes i dag.

Rundt åtti prosent av norsk forskningsaktivitet er offentlig finansiert, det burde ligge i avisenes samfunnsoppdrag å sette av tid til virkelig å sette seg inn i hva som foregår. Årsaka til at det finnes så mange av min yrkeskategori er nettopp kombinasjonen av dårlige erfaringer fra forskerhold og at det forventes at forskningsstoffet skal serveres ferdig tygd fra redaksjonell side.Samtidig må akademikerne slutte å se på sine forskerliv som det eneste viktige her i verden.

Dermed må det altså sirkus til: Forsker grand prix har dermed oppfylt sin misjon. Over seksti kandidater har i år terpet og trent på å fortelle hva de driver med, det vil garantert bety gevinst både for dem og redaksjonene.