Det er bare de mest hardbarka skeptikerne igjen, sammen med de som ikke vil og de som ikke forstår. Vi lever våre liv i en blanding av offentlighet og intimitet, også kalt facebook, twitter, ja sosiale medier som det heter. Vi er generasjon “f”.

Jeg synes faktisk, som det sosiale dyret jeg er, at det er alldeles fortreffelig. Det er ganske mange mennesker det ikke kunne ramle meg loddrett inn og ringe opp og spørre hva de driver med, nå etter alle disse årene, bare fordi jeg havna i samme klasse en gang tiden.
Men så erfarer jeg, gjennom jobben min, at det finnes masse interessant forskningsstoff som kan formidles gjennom sosiale medier. Utfordringa blir å få de som ikke tror på det hele med. Svaret er: forskere kan bidra til å gjøre verdensbildet, filtrert gjennom sosiale medier, bedre!

I en aldeles uakademisk tone skal jeg forklare hvorfor: Akkurat nå er jeg så inni hampen klar for ferie, og må stålsette meg hver gang jeg ser noen legge ut bilder og skrytende ord om hvor de er og hva de gjør. Der er ferie over hele fjøla, opp og ned og i mente, på alle medier som tenkes kan.
-Jammen så logg deg ut da mann! hører jeg noen sier. Akkurat nå har det nemlig skjedd akkurat det som pleier å skje med ting som er inne: de blir sjekket ut som ute av de som mener de er inne.

Vi satt i bilen en lang kjøretur og hørte på ei ung dame som, en reporter på NRK P1, som gjorde et vesen at hun skulle klare seg helt uten facebook og mobiltelefon, i hele ei uke.
Jeg tenkte at det er ganske så gammeldags og være mot slikt.
Istedet registrerer jeg de fleste turbilder fra venner og bekjente med stor interesse, etterhvert som de kommer. Fra fjelltopper, fjerntliggende byer og bortgjemte paradis som jeg ikke ante fantes.
Det fine med sosiale medier er at folk kan velge å spre sine inntrykk i nåtid, vi trenger ikke vente på et kort som kommer lenge etter at de selv har kommet hjem og allerede fortalt om turen.
Uuuups, stopp litt der, her var det noe som skurret. Yepp!

Fordi: Smarte telefoner med kameraer så bra at du skal være en gjøk for ikke kunne ta gode bilder gjør at inntrykkene er sendt før de er fordøyde. Folk har tatt opp telefonen, tatt et bilde og lagt det ut på facebook før de i det hele tatt er sikker på hvor de er. Det blir viktigere å fortelle at de er der enn å suge til seg inntrykk. På den måten ender vi alle opp som billige utgaver av nettavisene: vi registrerer og formidler videre, men vi vet ikke hva det betyr og vi har ingen mulighet til å analysere det heller.

Det snodige er at folks omgang med sosiale medier har fått avisene til å bli enda mer lettvint med hva de bringer: “send inn dine bilder av fisk, kjerringa, ungene, bilen og hunden. Vi lover å gjøre færrest mulig redaksjonelle vurderinger, vi er bare en dumpingplass for alle verdens stygge unger, heslige fisker og feite gubber!”
Jammen, hvorfor det? Hvorfor skal avisene gjøre det når vi klarer det utmerket selv?

Og nå, dere forskere: kom med alt dere vet, alt dere forsker på: begynn å bruke kanaler som sosiale medier. Det er nemlig flere hjemme der enn det er i alle andre kanaler.