Zapp?

Zapp? Skriver dattera på fjesebokchatten. Zopp! Svarer jeg, bare for å være med. For jeg har selvfølgelig ikke snøring på hva hun mener.
Et par dager etter skjer det samme: Zapp?
Jeg ber om en forklaring.
”Det betyr hva skjer?” svarer hun tålmodig, som bare ei snart tretten år gammel datter kan svare sin stadig eldre far.
 

”Herregud, den ser jo helt hemma ut!” sier hun og ser med tvilende øyne på ei reke, etter min oppfatning en delikatesse men ifølge hennes blikk noe katta kunne dratt inn.
Ting er ikke ”dust”, eller ”sykt” lenger, det er hemma. I følge ekspertisen, som står på dørstokken til en forhåpentligvis fantastisk ungdomstid. Å spise reker er hemma!
Som sagt forstår jeg heldigvis ikke alt de vrir ut av seg, og slik skal det være. Selv om det ikke er helt komfortabelt å høre broren, den en gang lille prinsen men nå en bengel med ståltro på egen fortreffelighet, bannet så høstkvelden langt nord for polarsirkelen lyste opp som en vårdag.
 

Poenget? Jo, vi som driver med forskningsformidling, som prøver å fortelle det forskerne driver med, ikke alltid trenger å late som vi er noe vi ikke er. For eksempel prøve å pakke ting inn i en ungdommelig form, beregnet på et ungdommelig publikum, men så er vi blitt voksne og snakker ikke språket lenger.
Nye plattformer, mange egnet til å drive utmerket formidling dukker opp hele tiden. Ja, vi kan bruke dem, men det er ikke sikkert vi har noen nytte. Vi må forstå hvem vi snakker til, hvordan og hvorfor.
Hvis ikke blir alt bare et uforståelig zapp!