Av Are Raklev, fysiker på tur

Denne uken begynner European Physical Society (EPS) sitt toårlige møte innen høyenergifysikk. I år arrangert i Grenoble, Frankrike (http://eps-hep2011.eu/). Det alle venter spent på, er rykende ferske nyheter fra LHC-eksperimentene ved CERN. Spesielt hvor LHC står i jakten på partikkelfysikkens hellige gral, higgsbosonet. Eksperimentene har allerede samlet en utrolig mengde data i år - sagt på fysikerspråk: over én invers femtobarn hver. (Jada, “barn” som i låve, men mer om denne besynderlige måten å måle data på en annen gang.) Underlig fagterminologi til tross, det som gjør det spennende er at man nå nærmer seg den datamengden hvor de to store eksperimentene, ATLAS og CMS, enten burde se de første hint av en Higgs, eller begynne å utelukke mulighetene for Higgsbosonet. I alle fall slik det opptrer i vår nåværende forståelse av universets fundamentale byggestener - den såkalte standardmodellen.

EPS-møtet er den ene av to konferanser i sommer som er pekt ut av eksperimentene for presentasjon av de viktigste søkene, oppdatert med så mye data man har klart å samle. Det andre finner sted i Mumbai, India, i slutten av august. På vei til Grenoble har jeg stoppet på CERN, bare et par timers biltur unna. Riktignok for å gjøre litt papirarbeid og treffe andre fysikere jeg samarbeider med, men egentlig mest for å lodde stemningen og lytte oppmerksomt etter rykter.

Resultatene er selvfølgelig strengt hemmelige frem til de blir presentert for offentligheten i Grenoble. Eksperimentene må forsikre seg om at de har en fullstendig forståelse av dataene sine, og at de ikke er blitt lurt av de utallige mulige feilkildene i de svært kompliserte eksperimentene, eller av tilfeldige fluktuasjoner. Derfor holder kollaborasjonene - samlingen av de som jobber på et gitt eksperiment - kortene tett til brystet, og en nysgjerrig teoretiker får vite heller lite. Selv ikke en tur på den lokale fysikerbula, Charly’s Pub, løsnet tungene på de norske higgsekspertene Alex Read og Lillian Smestad, medlemmer av ATLAS-kollaborasjonen og kollegaer av meg fra Universitet i Oslo. I alle fall tok de seg tid til et par pils. Jeg vet ikke om jeg kan tolke det som en god eller dårlig nyhet.

Akkurat hvor rykende ferske er så nyhetene vi får i Grenoble? Én ting jeg har lært i løpet av dette CERN-besøket er at, mens jeg sitter her og blogger, så pågår det nesten kontinuerlige såkalte godkjenningsmøter, hvor de forskjellige analysene får en siste tommelen opp (eller ned) av kollaborasjonen. Fristen for godkjennelse er 48 timer før presentasjonen er satt opp på møteprogrammet i Grenoble. Og da mener man ikke to dager, men teller timer ganske nøyaktig. Jeg vil tro at den stakkaren som skal presentere resultatet får noen søvnløse netter. Legg til at det for eksempel i ATLAS er over 3000 personer som kan ha en mening om en analyse, så forstår man at stemningen er både hektisk og spennende. CERN formelig summer av fantastisk fysikk.

Den neste uken vil vise hva det var de ble enige om på godkjenningsmøtene. Som teoretiker håper jeg selvfølgelig på overraskelser. Kanskje spor av en Higgs som ikke passer i standardmodellen i det hele tatt? Eller oppdagelsen av sjeldne B-meson henfall? Hvem vet? Vel, de som vet sier i alle fall ingenting. Enda. Jeg ser frem til å få vite i Grenoble.

Også ser jeg frem til å se Thor Hushovd og Edvald Boasson Hagen. De er på gjennomfart med sykkel, og har for ordens skyld ingenting med LHC å gjøre. Alt skjer altså i Grenoble denne uken. Skulle det bli dramatisk så kommer vi tilbake med nyheter her.