Av Mathilde Skoie, instituttleder, Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK), Universitetet i Oslo

Utfordringen fra Nina Kristiansen har ført til både skryting av humanistisk forskning og problematisering av selve bragdbegrepet. Min naturlige reaksjon er problematisering langs mange av de linjene som allerede er trukket opp i debatten. Likevel, nå er vi utfordret og jeg mener da at denne bragdejakten også kan brukes til noe nyttig, så lenge vi ikke lar oss diktere av den. Ikke minst kan vi få synliggjort og selv definert hva humanistisk forskning er.

Mulighet til selv å definere hva humanistisk forskning er

En av mine kjepphester er at vi presses inn i et forskningsbegrep som er oss humanister fremmed. Engelskmenn har det på mange måter enklere når de kan bruke betegnelsen ”scholarship” om det vi humanister bedriver. Da er det ingen som nødvendigvis forventer funn av de typer som kun få av oss kan påberope seg, men ser nettopp for seg tekstutgaver, fortolkninger, historiske fremstillinger osv.. Som dekan ved UiB Gjert Kristoffersen påpeker i sitt blogginnlegg, går det ”knapt en dag uten at humanister figurerer i mediene – som kommentatorer, som intervjuobjekter, som kronikkforfattere osv. […] Men i disse rollene tror jeg ikke vi alltid blir oppfattet som formidlere av forskningsbasert, humanistisk innsikt.” Her har vi en anledning til å faktisk putte merkelappen forskning på det vi ønsker.

Hvem skal lage listene?

Kristoffersen har også et poeng når han spør hvem som skal lage listene. Jeg er instituttleder ved et av det humanistiske fakultets største institutter, Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK), et helt lite minifakultet i seg selv – og er derfor fullstendig inhabil på mitt institutts vegne. På den annen side er jeg ikke sikker på at eksterne nødvendigvis er de beste til å vurdere vår forskning eller at de mange formene for tellekanter alltid treffer (ikke minst da en god del av vår forskning blir utdefinert). Og ingen av indikatorene gir noe informasjon om selve innholdet i forskningen. Dessuten er jeg faktisk mektig stolt over hva mine medarbeidere driver med og mener at det vi bedriver fortjener å trekkes frem i lyset. Så selv om jeg sikkert kommer til å bli kjeftet huden full for alt jeg har utelatt og selv om jeg på mange måter er enig med min kollega professor Trond Berg Eriksen i at skrytelister er harry (Klassekampen 19.01), så lar jeg det stå til.

Listen: et slag for oversettelser og individuell forskning

Jeg skal ikke repetere allerede ”nominerte” prestasjoner som Ibsen-prosjektet og Universitetshistorien – hvor både idéhistorikere, kunsthistorikere og klassiske filologer har vært med. Rektor har også allerede nevnt vårt senter for fremragende forskning, Centre for the Study of Mind in Nature (CSMN), som har satt Oslo på kartet som det stedet der det virkelig skjer ting i filosofi for tiden. Vi har akkurat utlyst nye postdoktorstillinger og har mottatt enormt mange og imponerende søknader fra folk ved svært prestisjetunge steder vi tidligere ikke tenkte vi kunne sammenligne oss med eller rekruttere fra. Det var også CSMN som fikk en av humanioras største helter, Noam Chomsky, til Oslo i høst. Da var det rockekonserttilstander i auditoriene. Chomsky ville nok utvilsomt kommet på en internasjonal humanistisk bragdeliste, men heller i forrige århundre enn 2000-tallet. Han er uansett den eneste nålevende person blant de øverste ti i Arts and Humanities Citation Index, forbigått av Karl Marx og William Shakespeare, men etterfulgt av Hegel og Cicero.

Jeg vil aller først gjerne trekke frem et annet stort og tverrfaglig anlagt prosjekt: den nye bibeloversettelsen. Oversettelser er nettopp et av de feltene som ofte faller ut når humanistisk ”forskningsoutput” skal måles, men mange oversettelser er basert nettopp på humanistisk forskning, dvs. gransking av manuskriptoverlevering, andre kilder, historisk kontekst, språkstudier, kjennskap til samtidens retorikk osv. Sammen med skjønnlitterære forfattere har forskerne kommet frem til en ny oversettelse av et enormt viktig materiale. Hvordan det står seg fremover kan bare tiden vise, men det er en vågal operasjon og forskning og humanistisk kompetanse på meget høyt nivå som ligger til grunn.

Mange av de store humanistiske forskningsprestasjonene som har vært løftet frem hittil er samarbeidsprosjekter. Det er ofte disse som blir virkelig store, ikke minst i offentligheten. Men mye av humanistisk forskning er resultat av enkeltforskeres arbeid gjennom mange år. Anne Wichstrøms Brageprisnominerte biografi over Aasta Nørregaard, Aasta Nørregaard. En livshistorie, er resultat av et langt livs arbeid. Det samme gjelder Jan Erik Ebbestad Hansens bok, Da Norge mistet dyden, om Myklesaken og dens kontekst. Skal man snakke om nybrottsarbeid, kan man også for eksempel trekke frem Tove Pettersens bok om kvinnelige filosofer, Filosofiens annet kjønn.