Av Alf Tore Øksdal, informasjonskonsulent, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS), Universitetet i Oslo

Vi vet mye om nordmenn som utvandret i hopetall til Nord-Amerika. De som dro over havet med amerikabåtene og sendte amerikabrev hjem om hvordan det gikk med drømmen om Amerika.

Vi vet fint lite om de fem-sju-ti tusen-eller noe som søkte lykken og et nytt liv i Latin-Amerika. Var de bare lykkejegere som rømte fra problemer i gamlelandet? Innvandrerne til de latinamerikanske landene er knapt å finne i norske, offisielle statistikker.

Det gjør førsteamanuensis i latinamerikansk historie, Steinar Sæther, ved Universitetet i Oslo noe med.

Han leder et stort prosjektet om nordmenn i Latin-Amerika som omfatter forskere fra Norge og flere land i Latin-Amerika.

De er i gang med å katalogisere alle kvinner og menn som dro til Latin-Amerika mellom 1820 og 1940. Prosjektet søker å forstå latinamerikansk historie sett ut fra historiene til disse innvandrerne. Innvandrerne, og særlig de fra små land, har liten plass i kontinentets egen historieskriving.

Forskerne studerer brev, dagbøker og en rekke kilder for å finne ut hvordan nordmennene sprer seg, hvordan de flytter rundt, hvem de gifter seg med, arbeider med, og hvem de omgås. Hvilke historier forteller de om sitt nye land? Hvilke forestillinger er de med på å skape om Latin-Amerika i Norge?

Mange dro over havet med norske lasteskip og det er vanskelig å spore bevegelsene. De som reiste med ordinære passasjerskip ble registret av immigrasjonskontrollen.

En titt på sidene til prosjektet viser at:

I 1883 registrerer immigrasjonskontrollen i Buenos Aires Carls J. Carllson som en 26-åring singel katolikk som både kan lese og skrive. Han ankom Argentina med skipet “Congo” på tredje klasse.

Agnes Nielsen ankom Buenos Aires samme år, 11 år gammel, protestant, reiste på tredje klasse med skipet “Hannover”.

Hva skjedde videre? Var de alle villstyrige eventyrere?

Nordmenn i Latin-Amerika 1820-1940