Av Gjert Kristoffersen

Dekan, Det humanistiske fakultet, Universitetet i Bergen

Forskning.no har satt i gang en viktig og interessant debatt gjennom Nina Kristiansens innlegg om ”den begredelige lista over humaniorabragder i 2011”. Egentlig dreier det seg vel om et begredelig fravær av lister. Først når det har blitt etablert en liste, f.eks. som et resultat av humaniorabloggen, kan vi diskutere om den er begredelig eller ei. Jeg tror langt fra den blir begredelig. Men jeg er svært skeptisk til at det er dekaner og fagmiljøene selv som skal etablere listen, slik vi nå ser tilløp til gjennom flere innsendte bidrag. Det kommer jeg tilbake til nedenfor.

Lister kan som sagt være interessante. Men det sentrale spørsmålet her er om vi har en tilstrekkelig god og kraftfull formidlingsstrategi for humanistiske fag. Én paradoksal grunn til at vi ev. ikke har en slik, kan være at vi i utgangspunktet er ganske synlige. Det går knapt en dag uten at humanister figurerer i mediene – som kommentatorer, som intervjuobjekter, som kronikkforfattere osv. Slik sett er humaniora sterkt til stede i det offentlige. Men i disse rollene tror jeg ikke vi alltid blir oppfattet som formidlere av forskningsbasert, humanistisk innsikt. Det er i tilfelle et problem.

Det kan godt være at lister over våre forskningsbragder kan stimulere interessen for fagene våre som forskningsdisipliner. Men hvis vi låser debatten og anstrengelsene til å etablere lister over dem vi av ulike grunner måtte mene er de beste elle de mest interessant, tror jeg vi parkerer oss på et lite fruktbart sidespor i forhold til det overordnede og viktige målet – bedre formidling av humanistisk forskning.

Og hvis vi løfter blikket og ser lenger enn til de manglende listene, er kanskje ikke situasjonen så begredelig. Vi er som sagt sterkt til stede i det offentlige rom, og vi finner i tillegg mange gode eksempler på formidling av humanistisk forskning i ulike massemedier. Forskning.no gjør en god jobb. I tillegg har vi Ekko i NRK P2, og formidlingsmagasinene til universitetene, som Apollon (UiO) og Hubro (UiB), som har stoff om humaniora. Nå og da dukker det også opp større artikler om humanistisk forskning i de større avisene, kanskje særlig knyttet til arkeologi og historie. I tillegg finnes det mer spesialiserte kanaler, som f.eks. Språkteigen i NRK. Alt dette er basert på godt samarbeid mellom forskere og journalister.

Hva er kvalitet og hva er en bragd? Selv om vi i mindre grad enn andre fagområder benytter oss av siteringsindekser for å måle den virkningen en publikasjon har på annen forskning (noe en naturligvis ikke kan gjøre i publiseringsåret), har vi en del suksesskriterier. Publikasjonspoeng er blitt viktig enten vi liker det eller ikke. Evne til å konkurrere om ekstern finansiering, det være seg innenfor Forskningsrådets programmer eller EUs, er en annen suksessfaktor, og gjennomslag i media et tredje. De to første er viktige kvalitetsmål, men de er interne og i stor grad usynlige for verden utenfor. Det er først og fremst det siste vi blir målt på i offentligheten.

Dekaner har som faglige ledere ansvaret for at forskningsvirksomheten ved fakultetene holder høyest mulig kvalitet. Dette handler i stor grad om prioritering, tilrettelegging og pådriving, i mest mulig nært og lydhørt samarbeid med forskerne selv. Det samme gjelder instituttledere, som befinner seg nærmere forskningen. Vi skal selvfølgelig også bidra aktivt til at forskningen blir godt og bredt formidlet. Men det er nok forskerne selv som må gjøre den største jobben, Her har vi som dekaner en viktig oppgave, nemlig å bidra til utvikling av en best mulig formidlingskultur.

Men dét betyr ikke at det er vår oppgave å sette opp lister over de beste. Vi kan peke på resultater som vi mener er viktige med utgangspunkt i publikasjonskanal eller anmeldelser/omtale i mediene eller annet, men vi verken kan eller bør bestemme at de er bedre enn andre og at de derved fortjener å inngå i en bragdliste. (Det eneste unntaket måtte være de interne prisene våre. Men de bygger alltid på nominasjoner fra fagmiljøene selv.)

Det er tvert i mot forskningsjournalistene og ev. tidsskriftredaktørene som bør lage disse listene, Det er de som har som jobb å følge med på hva som skjer på de ulike feltene og formidle det de finner til fagsamfunnet og til offentligheten. Det er her grunnlaget for lister og kåringer i stor grad ligger, uansett fagområde. Listene i både Science og Nature er laget av redaksjonene. I Science skriver redaktøren at ”[the] choice was made after much deliberation involving our News and Editorial staff, plus our Board of Reviewing Editors”. I Nature er overskriften “Editor’s choice”. Ingen dekaner er nevnt. Og det er bra: vi er faktisk part i saken og derfor inhabile. Vi kan gjerne bidra med innspill, vi kan skryte oss gule og blå, men prioriteringene bør gjøres av andre.

Og med dét spiller jeg ballen tilbake til redaktøren for Forskning.no, Norges viktigste arena for forskningsformidling, ikke minst for humaniora. Dere er kanskje ikke så mange forskningsjournalister i Norge, men sammen bør dere likevel kunne lage interessante og engasjerende lister over det dere mener har vært mest spennende i 2011, gjerne innenfor alle fagfelt.

PS.
I lys av ovenstående avstår jeg fra å sende inn ytterligere ”bragder” fra Bergen til bloggen - det er allerede gått inflasjon i ordet. Men de som måtte være interessert i hva HF i Bergen har produsert i 2011, kan gå inn i Cristin (Current Research Information System in Norway). Ved hjelp av avansert søk kan en få ut mye interessant. Fristen for registrering av 2011-arbeider går først ut 1. februar, men per i dag er det registrert 227 poenggivende vitenskapelige bidrag bare fra HF-fakultetet i Bergen, av disse 71 på høyeste nivå. Det er med andre ord mye å velge mellom når listene skal settes opp. Av mediebidrag, som vi i motsetning til vitenskapelige publikasjoner ikke er pliktige å legge inn, er det registrert 131. Det er heller ikke lite.

Dette er lange og solide lister som gir et helhetsbilde av forskningen. Bak hvert bidrag ligger hardt arbeid og vilje til å formidle de innsiktene en har oppnådd i forskningsarbeidet. Det er bare å forsyne seg. Og be oss gjerne om råd.