Du får vann i munnen av å se på dette bildet, ikke sant?

Er det ikke egentlig ganske sært?

Ja, for hvis du tenker på det …

 … det er bare et bilde.

Av en frukt!

Og der sitter du og sikler over tastaturet.

Det hele er et resultat av klassisk betinging – en type læring.

Du har tidligere spist sitron, som av biokjemiske årsaker medfører økt spyttproduksjon. Og fordi du har sett sitronen rett før og mens du har spist den, har du nå koblet synet av sitron med smaken av sitron.

Det er ingen medfødt reaksjon å få vann i munnen av å se en sitron. Men det er medfødt å få økt spyttproduksjon når sitronsyre treffer tunga.

Denne koblingen har vi altså ord lært på et eller annet tidspunkt. 

Har du aldri smakt sitron, vil derfor heller ikke sitronbilder gjøre noe med deg.

Uansett hvor mange du får presentert.

Klassisk betinging

Det var Ivan Pavlov og hundene hans som oppdaget fenomenet.

Planen var egentlig å studere hundens fordøyelsessystem – deriblant sekresjon av spytt – i forbindelse med fôring. Rett før hundene fikk mat, ringte en bjelle. Pavlov fant ut at hundene etterhvert begynte sikle straks bjella ringte – før maten ble servert.

Pavlov satte også navn på stimulusene og responsene:

Stimulus = sansepåvirkning

Respons = ikke-viljestyrt reaksjon

Nøytral stimulus = stimulus som ikke trigger respons

Ubetinget stimulus = stimulus som før læring trigger respons

Betinget stimulus = stimulus som etter læring trigger respons

Ubetinget respons = respons som før læring trigges av ubetinget stimulus

Betinget respons = respons som etter læring trigges av betinget stimulus

I tilfellet med oss og sitronen blir det sånn:

Men du … hvis du ble forvirra nå, ikke heng deg for mye opp i disse begrepene. Alt faller på plass etter hvert.

Stimulus og respons

Responsene er mye mer enn bare spyttproduksjon.

Felles for dem alle er at de ikke er viljestyrte.

Et veldig viktig poeng i klassisk betinging.

Det er ufrivillige reflekser. Hormonutskilling, blodtrykk, hjerterytme o.l. Emosjonelle responser blir mye studert. Følelser som frykt, aggresjon, glede, forventing osv.    

Alle hundeeiere vil kunne skrive under på at det skjer noe med hunden straks man finner fram båndet før tur. Muskulaturen aktiveres, hjertet banker fortere, adrenalinnivået øker.

Men det skjer noe mer.

Hunden blir glad!

I praktisk bruk, utenfor laboratoriet, når vi lærer hundene våre, er det dermed mer hensiktsmessig å snakke om responser som behagelige og ubehagelige følelser.

Merk deg at jeg at jeg skriver inne. For hva skjer ofte når eier finner fram bånd ute …?

Henger båndet på knaggen ved utgangsdøra, gir det ingen respons.

De ubetingede stimulusene kan være så mangt. Alt som treffer en eller flere sanser på en eller annen måte. Bare den har en biologisk verdi for individet. Den må trigge en ikke-viljestyrt respons. 

Du leste muligens om toppsjefen som måtte bytte ringelyd annenhver måned fordi den ga ham angst.

Her var alle de stressende telefonsamtalene ubetingede stimuluser.

Er du derimot forelska og bekymringsløs om dagen, har sannsynligvis følgende skjedd:

Den nøytrale stimulusen kan også være hva som helst. Den kan til og med i utgangspunktet trigge en respons. Bare den ikke er sterkere enn responsen til den ubetingede stimulusen.

F.eks. reagerte nok toppsjefen på telefonlyden den aller første gangen han hørte den. Kanskje han skvatt litt. Derfor er ikke nødvendigvis den nøytrale stimulusen helt nøytral i seg selv. Men den er nøytral i den forstand at den ikke fører til den aktuelle responsen – ubehagelige følelser. Ikke før den er koblet med de kjipe samtalene. Da er den blitt en betinget stimulus.

Spør fallskjermhoppere hva de synes om lukta av flybensin.

Selv tok jeg denne etter tredje hoppet: 

Lukt er i grunnen et skolebokeksempel på en betinget stimulus. Bare tenk deg lukta av parfymen til kona di eller aftershaven til farfar. Følelsene du har for disse menneskene popper fram umiddelbart etter lukta har truffet nesa.  

Reklame er i stor grad basert på klassisk betinging. Vi ser en sexy fyr i dusjen, vips, synet av sjampoen gir oss positive assosiasjoner.

Som du skjønner, denne form for læring foregår hele tiden. På godt og vondt. Og vi kan i liten grad styre at det skjer med oss selv.

Ikke bare er responsene ufrivillige, men vi har også liten kontroll på om og når vi blir eksponert for stimuliene.

Men som hundeeiere – med ansvar for alt hunden utsettes for – har vi mye mer kontroll.

Betydning i lydighetstrening

La oss gå tilbake til telefon-eksempelet et øyeblikk. Den stressa toppsjefen fikk angst når telefonen ringte. Er du forelsket og bekymringsfri, blir du glad når den ringer.

Begge helt ufrivillige responser, og de skjer umiddelbart etter telefonen ringer.

Men den egentlige funksjonen til ringingen er jo ikke å gi oss angst eller gjøre oss mo i knærne.

Telefonen ringer for å få oss til å svare den!

Og om vi gjør det eller ikke, det er en helt annen historie, og må ikke forveksles med det vi prater om her. Det en viljestyrt handling – noe vi kaller operant betinging.

Du kan dermed si at hele situasjonen «telefonen ringer og vi svarer den» består av to hendelser. En der vi ikke har noe kontroll, og en der vi har kontroll.

Det samme skjer når jeg roper på hunden min.

Han kommer fordi jeg har trent ham opp ved å belønne ham for å gjøre det (operant betinging).

Og nettopp fordi jeg har brukt belønning, assosierer han at jeg roper med noe behagelig (klassisk betinging).

Akkurat som når telefonen ringer hvis du er forelska.

Halve jobben med en sikker innkalling er gjort. (Obs! Merk deg halve, ikke hele!)

Klassisk betinging jobber imot mange som driver med hundesport på konkurransenivå.

Hvis hunden av en eller annen grunn har koblet situasjonen med stress og mas, vil den få svette poter og høy puls allerede i bilen på vei til konkurransen. Hunden kan øvelsene, men presterer ikke like bra pga. situasjonen.

Det samme skjer hvis du har tannlegeskrekk. Bare synet av resepsjonen og venteværelset er nok til å bli tørr i munnen og klam under armene.

Betydning i forebygging av atferdsproblemer

Nettopp frykt og angst er ofte bakenforliggende årsaker til mange atferdsproblemer.

Frykt er en helt normal respons på truende stimuli for både mennesker og andre dyr. Hadde det ikke vært for fryktresponsen, ville verken du eller jeg sittet her i dag. .

Det å lære seg å kjenne igjen faresignalene er dermed noe av det viktigste et dyr kan lære. Vite at noe farlig skal skje før faren inntreffer. Forberede kroppen på å enten komme seg vekk eller angripe. 

Problemet er dermed ikke forsvarsrefleksene i seg selv. Heller ikke at dyret gjennom klassisk betinging lærer å danne assosiasjoner mellom tegn på fare og reel fare.

Problemet oppstår når frykten utløses av stimuli om egentlig ikke er farlige. 

La oss si du får vondt første gangen du er hos tannlegen. Du assosierer nå henne med smerte, så neste gang du ser henne får du ubehagelige følelser. Klassisk betinging har skjedd. Men som regel stopper det ikke der. Man generaliserer! Man begynner å frykte alle tannleger. Og, ja, kanskje tilmed resepsjonisten. Samme greia med hund og veterinær.

Frykten blir rett og slett litt malplassert.

For å få hundene våre til å fungere i et sivilisert samfunn, må vi derfor være litt smarte.

Vi må sørge for at hunden ikke danner disse uheldige assosiasjonene. Ta kontrollen før fryktrefleksen gjør det. Koble de potensielt skumle stimuliene med noe behagelig, slik at de isteden bringer behagelige følelser.

Dette er en jobb som selvsagt starter den dagen hunden er født – men tar aldri slutt. Hunden lærer så lenge den lever! Har du en spesielt fryktsom hund, må du være ekstra påpasselig.   

Vi tar noen viktige eksempler.

Veterinærer klemmer både her og der, bruker rare instrumenter, og noen suger blod.

Vi gir godbiter hos veterinæren:

Du har skaffet deg en valp av den langhårete typen og du vet den må klippes flere ganger i livet. Gjør den den tjenesten å få den til assosiere det hele med noe hyggelig.

Hunden gleder seg til å komme til å komme til frisøren!

Å knurre på folk som nærmer seg matskåla er noe de fleste hunder gjør hvis de har fått det for seg at noen skal ta fra dem maten.

Gå bort til matskåla mens hunden spiser og legge noe ekstra godt oppi.

Det trenger ikke være mye, bare en liten smak av noe som er mye bedre enn det hunden har i skåla allerede.

Istedenfor en hund som vil forsvare matskåla si, har du faktisk en hund som ønsker at du skal putte hånda i maten.

Vi lar alltid hundene våre møte kun hunder vi har forsikret oss om at er greie:

Betydning i behandling av atferdsproblemer

Vi må altså tenke ut alt som kan gjøre hunden redd og få den til å assosiere det med noe behagelig isteden. La klassisk betinging jobbe til hundens fordel.

Men hva hvis det allerede har gått galt?

Hva hvis en hund får juling av en annen hund – og nå viser frykt for alle fremmede hunder?

Heldigvis finnes det løsninger.

Frykt kan nemlig ikke bare kan læres, men også behandles ved hjelp av klassisk betinging.

Frykten vil sannsynligvis i en viss grad alltid være der, men man kan «overkjøre» responsen men en annen respons. 

Det kalles motbetinging.

Mary Cover Jones skal ha æren for å påvise dette. Ved hjelp av kjeks og melk fikk hun et tre år gammelt menneskebarn til å slutte å være redd for kaniner.

Motbetinging går derfor ut på at vi kobler to stimuli. Slik vi ellers gjør.

Men observant som du er, så ser du at det allikevel ikke er like rett frem.Det skal sabla gode godbiter til for å fremkalle den gode følelsen hvis hunden allerede er livredd. Ingen vil ha mat når man tror man skal få juling!

Det vil si at vi må sørge for at det alltid er stor nok avstand mellom den redde hunden og den fremmede hunden.

Avstanden skal være så liten at hunden fremdeles ser den andre hunden, men så stor at fryktresponsen ikke trigges.

Kanskje må vi begynne med 50 meters avstand. Neste gang 45 meters avstand osv. og gradvis nærme oss den fremmede hunden.

Osv.

Helt til vi er ved vårt endelige mål:

Prinsippene vil gjelde uansett hva frykten dreier seg om. Det er hele tiden snakk om å utsette hunden for den fryktskapende stimulusen, men aldri så mye at den utløser fryktreaksjon. I eksempelet over er avstand den varierende faktoren, men i andre tilfeller kan det være styrke og varighet. F.eks vil man ved behandling av lydfobier utsette hunden for lyden, men først veldig svakt og i en veldig kort periode. Så øker man styrke og tid gradvis.

Ubetinget stimulus kan selvfølgelig være noe annet enn godbiter. Lek blir mye brukt. Det hele kommer an på hunden, problemet og hva som er praktisk mulig. Det eneste viktige er at den bringer en følelse som ikke er forenelig med frykt.

Her er noen videoer jeg har funnet på nettet som viser bevisst bruk av klassisk betinging:

• Behandling av hund–hund-aggresjon
• Behandling av frykt for støvsugere
• Hund lærer å like å bli påført flåttmiddel
• Hund lærer å like lyden av annen hunds bjeffing
• Behandling av aggresjon mot å bli blåst i ansiktet
• Behandling av frykt for sykler
• Behandling av aggresjon foran matskåla

Der har du det. En innføring i klassisk betinging. Tipper du nå er enig i tittelen jeg valgte.

Så får du kjenne etter om du føler noe neste gang du ser denne dukke opp på forsida:

Liker du bloggen min, vil du sannsynligvis bli glad. 

I motsatt fall blir du sikkert sur.

Og det heeeelt utenfor din kontroll.

Moahaha … 

------------------------

Bøker:

Læringpsykologi – Frode Svartdal og Magne Arve Flaten 

The Behavioural Biology of Dogs – Per Jensen

The Dog: Its Behavior, Nutrition, and Health – Linda P. Case

------------------------

Du finner meg på Facebook og Twitter