Noe som skiller ulver fra hunder, er deres tilbøyelighet til å henvende seg til oss når de er i vanskelige situasjoner.

Dette ser vi blant annet i studie som ble publisert 2003. Her fant Adam Miklosi, lederen for Family Dog Project i Budapest, og kolleger, ut at hundene kikket bort på menneskene når de sto ovenfor et problem som var umulig å løse, i motsetning til hva ulvene gjorde.

Nå har en annen forsker, Monique Udell ved Oregon State University, undersøkt dette fenomenet nærmere. Hun ville sammenligne ulver og hunders strategier når de står ovenfor en oppgave de faktisk kan løse – bare de prøver hardt nok.

Hva skjer når oppgaven kan løses?

I studien deltok 10 hunder som kom fra faste hjem, 10 tamme ulver og 10 hunder fra et omplasseringssenter. Tanken bak de sistnevnte var at de skulle representere hunder som ikke var så godt sosialiserte på mennesker.

Omplasseringshundene var av rasene: collie, pitbull, akita, schæfer, sankt bernhard, jakthund (hound), to labradorer og to blandingsraser.

Hundene fra faste hjem var av rasene: collie, australsk gjeterhund, labrador, golden retriever, catahoula leopard dog, rottweiler, to pudler og to terrierblandinger.

Testene gikk ut på at en person viste i tur og orden hver og enkelt hund og ulv en pølsebit, la biten i en gjennomsiktig boks og satte på et lokk – som altså kunne åpnes, men med litt innsats.

I den første testen ble dyret forlatt med boksen. I den andre testen sto personen like ved.

Ville hundene fremdeles henvende seg til menneskene?

Ulvene, men ikke hundene, klarte oppgaven

I den første testen (alene) klarte 8 av ulvene å åpne boksen, men kun én av omplasseringshundene klarte det (pitbull). Ingen av hundene fra faste hjem fikk opp boksen.

I den andre testen (person like ved) klarte nok en gang 8 av ulvene å åpne boksen, men denne gangen var det kun én av hundene fra fast hjem som fikk opp boksen (puddel). Ingen av omplasseringshundene klarte det.

Hundene fra fast hjem brukte opptil 62 prosent (collie) av tiden på å se bort på personen, omplasseringshundene 20 prosent (labrador) – mens ulvene bare opptil 2 prosent – i de to minuttene hver av testene varte.

Alle dyrene viste like stor interesse for boksen straks de så den.

Hva hvis de blir oppmuntret?  

Hundene som ikke hadde klart oppgaven, fikk så en ny sjanse. 9 omplasseringshunder og 8 hunder fra fast hjem (en av hundene, collien, måtte avbryte testen grunnet en feil i prosedyrene). Men nå fikk de hjelp av en person, som brukte håndbevegelser og oppmuntrende prating for å få hunden til å åpne boksen.

Denne gangen brukte hundene mye mer tid på å prøve å løse oppgaven enn det de gjorde i de andre testene – men til tross for det så var ikke suksessraten høy her heller: 4 av omplasseringshundene (schæfer, jakthund og de to blandingene) klarte oppgaven, men kun én hundene fra fast hjem klarte det (catahoula leopard dog).

Vi lærer hundene å vente på instrukser fra oss

Hva skal vi så tolke ut av disse resultatene? Betyr det at ulver er smartere enn hunder?

Nei, det gjør ikke det. Denne studien kan ikke fortelle oss noe om intelligens.

Som Brian Hare ved Duke University, ekspert på hunders kognitive evner, påpeker til The New York Times: Intelligens ikke er noe man kan sammenligne på tvers av arter.

Han kommenterer videre til Science at resultatene indikerer derimot at det er mer hensiktsmessig for ulver å være gode problemløsere enn det er for hunder – og at det motsatt er mer hensiktsmessig for hunder å forstå mennesker enn det er for ulver.

Forskeren bak studien, Monique Udell, tror selv at årsakene til at hundene mestret oppgaven så dårlig ligger i måten vi oppdrar dem: Vi lærer dem å ikke gjøre ting på egenhånd; de lærer å vente på våre beskjeder. Hundenes atferd kan dermed være en tillært avhengighet av mennesket, en tillært hemming av problemløsningsatferd.

Uselvstendige – helt etter planen

En svakhet ved både denne og mange lignende studier, er nettopp at vi ikke kan skille mellom effekt av miljø og gener; alle dyrene var vant til å forholde seg til mennesker i varierende grad. Og erfaringer har stor betydning i denne sammenheng. F.eks. ville sannsynligvis en opptrent en redningshund prøvd å løse problemet på egenhånd lenger. Dessuten har nok raser stor innvirkning på denne type atferd.

En annen svakhet er at vi ikke vet hvor motiverte dyrene var for å spise pølse. Kanskje var de mer verdt for ulvene enn hundene?

Trass i dette forteller denne studien etter mitt skjønn allikevel noe interessant: Jeg mener den støtter oppunder tidligere studier som indikerer at forholdet mellom en hund og eier best kan sammenlignes forholdet mellom barn og foreldre. Et forhold der foreldrene har en trygg base-effekt (secure base effect) på barna.

Et poeng som er verdt å merke seg, er nemlig at personen som var tilstede i den andre delen av forsøket, og hjalp til i den tredje delen, var nettopp hundens eier. Og det var hunder fra fast hjem som gjorde det dårligst totalt sett og brukte mest tid på å se på personen (altså eieren) under de to testene der en person var tilstede.

Dette kan tyde på at vi bevisst og ubevisst både avler fram og trener opp individer som er avhengige av oss som tar vare på dem, individer som forventer at vi skal hjelpe dem – og det uansett hvor vanskelig oppgaven er.

Noe som faktisk henger helt på greip.

Ja, for vi vil jo ikke ha hunder som tar skjeen i egen labb. Hunder som åpner kjøleskapet når de er sultne, låser opp dører eller tar seg en tur rundt kvartalet når de kjeder seg – vi vil ikke ha selvstendige problemløsere.

Vi har fått det akkurat som vi vil!

-----------

Du finner meg på Facebook og Twitter