Hundeoppdragelse er vitenskap

I forbindelse med nok en diskusjon på sosiale medier om hvilke metoder vi skal bruke i hundeoppdragelse leste jeg følgende kommentar: 

«Alt virker så svart-hvitt innenfor hundetrening, veldig store ytterpunkter – så jeg skjønner at folk blir usikker på hva og hvem som egentlig har rett.»

Kjære deg. Jeg ser hva du mener! 

Men. Heldigvis så er det ikke veldig forvirrende allikevel. Ikke egentlig. 

Spørsmålet er nemlig om man følger vitenskapelig kunnskap eller ei.

Etologi – atferdsbiologi

Faktisk sverger vi til vitenskap alle og enhver allerede. Vi er omringet av produkter og tjenester som er resultater av forskjellige vitenskaper. Tannpastaen vi bruker, medisinene legene gir oss, bensinen vi fyller på tanken, reklamene vi utsettes for, telefonene vi prater i, PC-ene vi skriver på, værmeldinger, sportsutstyr. Alt er basert på vitenskapelig kunnskap.

Det skal ikke mye fantasi til for å se at livene våre ville vært veldig annerledes hvis det ikke var for at mennesket i sin tid fant på å studere verden gjennom den vitenskapelige metode.

Og her kommer poenget: Dyreatferd er også vitenskap!

Etologi heter det, også kjent som atferdsbiologi, et fag som går under zoologi.  

Selv om de fleste etologene finnes i utlandet, forskes det på etologi også her til lands. Spesielt ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås finner du mange etologer.

Dette er hardtarbeidende mennesker som bruker store deler av sine liv på å forske på dyreatferd. De spør og de undersøker. Hvordan oppfører de forskjellige dyrene seg? Hva skjer i hjernene deres? Hvordan spiller genene inn? Hvordan lærer de forskjellige artene? Hvordan kommuniserer de? Hvordan er deres sosiale strategier? Har domestisering endret atferden? Spørsmålene er mange.

Det er gjennom denne vitenskapen mine kollegaer og jeg får den grunnleggende kunnskapen vår!

Det er gjennom denne vitenskapen vi vet at å bruke metoder som innebærer frykt eller smerter kan gjøre hunder aggressive. Det er denne som forteller oss at i forholdet menneske–hund er vi allerede «alfaer», og at å gni hunden i sitt eget tiss ikke er annet enn blind vold. Det er vitenskap som har gitt oss begreper som klassisk betinging og positiv forstrekning. Bare for å nevne noe.

Dette er altså kunnskap som hardcore vitenskapsfolk står bak. Ikke noe som «noen snille hundeeiere» har kokt sammen.

Ja, for vitenskap har ingenting med «å være snill» å gjøre. Vitenskapen gir blanke i den slags; et av dens viktigste kjennetegn er objektivitet. 

At det viser det at det er de «hyggelige» metodene som er de beste – fordi det er de som gjør hunder mindre aggressive og mer medgjørlige – det er bare en bonus å regne for oss som ikke liker å være kjipe mot noen.  

Empati er derfor ikke nødvendigvis den bakenforliggende årsaken til at oppdaterte, profesjonelle hundetrenere bruker ikke-voldelige metoder. Det er etologi, vitenskapelig kunnskap, som ligger bak.

... også var det denne loven, da.

Vitenskapelig kunnskap er også bakgrunnen for dyrevelferdsloven, som kom i 2010.

Blant annet står det:

Det er forbudt å utøve vold mot dyr (jf. § 14). 

Og:

Den som trener dyr og den som bruker dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser samt arrangør for slike aktiviteter, skal påse at dyr ikke med hensikt påføres frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger (jf. § 26).

Nettopp fordi vitenskapelig kunnskap tilsier at det ikke er etisk forsvarlig å behandle dyr slik. 

Som sagt: Det er egentlig ikke så forvirrende. Det er snakk om at noen av oss baserer hundeoppdragelse på moderne vitenskap (og dermed gjeldende regelverk). Mens andre følger gamle «kjerringråd» eller egen synsing.

Ta gjerne kontakt hvis du vil du vite mer. 

Foreningen Norske Etologer vil sikkert også være behjelpelige med informasjon og kunnskap. 

 

Hjertelig hilsen Emma

 

Kilder:

 

hun-om-hund nyheter
Powered by Labrador CMS