Hundetrening er ikke noe hokuspokus.

Du trenger ikke et bestemt «hundetekke» eller kunnskap om spesielle «energier» eller «soner» eller andre mystiske fenomener. 

Det hele koker ned til at:

Alle dyr gjør det som lønner seg og unngår det som ikke lønner seg – for seg selv og ingen andre.

Ha alltid det som utgangspunkt. Ellers surrer man seg lett oppi mye rart.

Vi går rett til virkemidlene vi benytter oss av.

• Belønning
• Ignorering
• Forhindring

Det er hundetrening i et nøtteskall.

Klipp det ut og heng det på kjøleskapet.

Belønning

Først og fremst må vi ha helt klart for oss hva det konkrete målet med treningen er.

Vi har det f. eks med å si «Jeg vil ikke at hunden skal hoppe når han hilser på naboen».

Men for å kunne formidle dette til hunden, er det mye enklere å fokusere på det vi faktisk ønsker at han skal gjøre. Fido må jo få vite hva som faktisk er riktig atferd!

Med andre ord: Vi belønner riktig atferd.

I dette tilfellet kan vi vel si at målet med treningen er:

Fido skal ha bakkekontakt med alle fire labbene når han hilser på naboen.

Og atferden vi belønner, er nettopp at Fido har bakkekontakt med alle fire labbene.

Første steg unnagjort. Vi vet hva vi vil – og dermed hva vi skal belønne.

… belønne med hva?

Godbiter er klassikeren. Universalbelønningen. Den er praktisk å ha i lomma og går hjem hos de fleste hunder. Leker er også populært.

Likevel kan det ofte være lurt å spørre seg selv hva hunden ønsker av den bestemte situasjonen, hva motivasjonen er. Og bruke det som belønning – hvis det er mulig. Gjerne i tillegg til godbitene. 

Vi går til eksempelet vårt. Hva vil Fido når vi møter naboen?

Dette kan vi selvsagt aldri vite for sikkert, men under normale omstendigheter er det jo naturlig å tro at han vil … hilse. Tror du ikke? Vi satser på det.

Nå vet vi hva vi skal belønne og med hva.

Fido har bakkekontakt med alle fire labbene = Fido får hilse

Vel og bra, tenker du nå. Vi fokuserer på den atferden vi vil ha, og belønner med det Fido vil ha der og da.

Slenger på noen pølsebiter også.

Men … hva hvis han faktisk hopper?!

Vi må ta i bruk vårt neste virkemiddel.

Ignorering

Ignorering er det du tror det er. Vi ser til at det ikke følger noen konsekvens etter atferden.

Formidle at «du oppnår ingenting med å oppføre deg sånn».

Og husk at man må passe seg å ikke gi noe oppmerksomhet – en klassisk tabbe vi alle gjør. Ikke si noe eller engang se på hunden.

Opplevelsen skal verken være behagelig eller ubehagelig!

Hvordan skal vi få til det rent praktisk i vårt tilfelle?

Ved at naboen snur seg 180 ° rundt.

Det skjer ingen hilsning, ingen godbit – det skjer ingenting!

Helt til Fido har alle fire labber på bakken …

Da er det slutt på ignorering og tilbake til belønning,

Dette punktet er superviktig!!!

For, som vi aldri kan gjenta for ofte:

Fido må jo få vite hva som faktisk er riktig atferd!

Altså:

Vi belønner riktig atferd så langt det er mulig, og ignorerer feil atferd hvis det er uunngåelig.

Men …

 … som du allerede har lagt merke til, i eksempelet vårt funker ignorering kun hvis du kjenner naboen – og du har instruert henne på forhånd.

Hva om vi møter på hu jålete dama nedi veien, som ikke har greie på verken hunder eller ignorering?

Vi kan vel ikke bare stå der med lomma full av pølser og vente på at Fido skal få bakkekontakt med alle fire?!

Noe må vi vel gjøre!?

Klart vi må.

For å redde både rykte, ræv og nabofred, vil man i en sådan situasjon gjøre det man kan for å få labbene til Fido bort.

Komme med et utrop, puffe på ham – hva som helst innen etikkens grenser.

Og beklage det hele på det sterkeste.

Men vil dette få oss nærmere målet vårt?

Har Fido nå forstått at han skal ha alle fire labbene på bakken når han hilser på naboen?

Neppe.

Han har sannsynligvis lært at det var gøy å hoppe på naboen. Han fikk fart på folk.

Han ble belønnet!

Eller enda verre. Har en av dere gått i fella og prøvd å straffe hunden – si et hardt «Nei» eller kanskje til og med påført smerte av noe slag – vil han sannsynligvis ha lært at naboer er noen skikkelig kjipinger.

Det er jo ikke det vi vil …! Vi vil jo bare at han ikke skal hoppe på dem.

Så hva gjør vi!?

Vi har Fido i bånd.

Forhindring

Å forhindre atferd før den forekommer skal vi nemlig ikke kimse av.

Ikke bare gjør det at vi unngår pinlige møter. 

Det vil sørge for at hunden ikke blir belønnet for feil atferd.

Noe som selvsagt er like viktig som å belønne riktig atferd.

For det er jo en drøss av belønninger vi ikke har kontroll på. Se for deg at vi møter en hundeglad skoleklasse i skogen. Fido hopper, barna jubler, og vi er ti skritt tilbake i treningsopplegget. Det var kjempegøy!

Så inntil vi er helt sikre på at Fido har lært – at han helt sikkert ikke vil hoppe på folk vi møter – har vi ham i bånd mellom trenigsøktene. 

Forhindring vil også ha en annen læringseffekt.

Det vil kunne gjøre at den ønskelige atferden viser seg – og vi kan belønne den i stedet.

For straks Fido er i bånd, vil jo labbene hans lettere få bakkekontakt.

Bare husk:

Forhindring skal ikke være ubehagelig for hunden!

Du kan klippe ut det også.

Ingen rykking i båndet eller noe annet som gir dårlig stemning. Bruke sele, ikke halsbånd. Strupehalsbånd er selvsagt aldri aktuelt.

Dessuten. Forhindring betyr ikke nødvendigvis å sette hunden i bånd eller forhindre på annen fysisk måte.  

En annen måte å forhindre atferd er å motivere hunden til å gjøre noe annet – noe som ikke er forenelig med den uønskede atferden.

Bruk fantasien! 

Har du en hund som tigger ved middagsbordet? Gi ham et saftig kjøttbein å tygge på i kurven sin før dere setter dere til bords.

Man kan ikke tigge og tygge samtidig.

------------

Se flere eksempler skjematisk her: Treningens tre trinn

------------

Relevante bøker:

Ikke skyt hunden – Karen Pryor (2007)

Læringspsykologi – Frode Svartdal og Magne Arve Flaten (1998)

The Behavioural Biology of Dogs – Per Jensen (Bok)

Du finner meg på Facebook og Twitter