Hva gjør en dyremishandler skikket til å ha dyr?

(Dachs-foto: Pixabay)

For to uker siden ble en 32-åring mann i Bergen tingrett dømt for å ha mishandlet en valp og hensatt valpen i hjelpeløs tilstand, slik at den døde. Mannen har også forklart seg om ytterligere situasjoner der andre hunder har lidd, men han ble ikke dømt for disse forholdene.

Han ble dømt til betinget fengsel i 21 dager, og han fikk forbud mot å eie.holde eller bruke hund – kun hund – i 5 år.

Denne dommen har rystet mange, blant annet fordi de synes straffen er for mild.

Hva gjør personen skikket til å ha dyr?

Fra et dyreetisk perspektiv stiller jeg meg bak de som mener at fengselsstraffen er for mild, at den skulle vært ubetinget og lengre enn 21 dager. Vi lever i et straffbasert samfunn, der det som er sosialt akseptert har sammenheng med fengselsstraffen. Å vise at det ikke er akseptabelt å mishandle hunder, er viktig for å bygge opp hundens moralske status, og det er muligens en forutsetning for at vi noensinne skal kunne få slutt på den mindre åpenbare dyremishandlingen som stadig foregår. Slik som å ha hunden i bur hele dagen, samt bruk av strupehalsbånd og andre treningsmetoder som innebærer frykt og smerte. 

Samtidig må jeg understreke at jeg fra mitt eget faglige ståsted ikke har ønske om strengere fengselsstraff. Vi vet at den type straff kan ha uheldige konsekvenser både på mennesker og hunder, og vi vet at tilbakefallsprosenten er høy. Sagt med andre ord: Jeg tror ikke strengere fengselsstraff vil redusere sjansen for at denne personen vil mishandle dyr igjen. Jeg tror at en annen form for terapeutisk oppfølging er mer hensiktsmessig.

Det jeg derfor reagerer mest på, og ønsker å belyse her, er hvorfor forbudet mot å eie, holde eller bruke hund varer kun i 5 år. Og hvorfor forbudet ikke gjelder andre dyr.

Gjennomsnittslengde 5,5 år

Et nærliggende svar på dette finner vi ved å se på tidligere praksis.  

I dommen mot 32-åringen vises det til Lucas-saken, der en mann ble dømt for å ha druknet en hund. Her ble mannen først dømt til 180 dagers ubetinget fengsel i Moss tingrett, og han fikk forbud mot å ha hund og andre husdyr i 10 år. Denne ble anket av begge parter, og Borgarting lagmannsrett halverte straffen til 90 dagers ubetinget fengsel. Forbudet til å ha dyr ble redusert til 5 år. Påtalemyndigheten anket til Høyesterett, men Høyesterett forkastet anken.

I dommen står det imidlertid at retten anser forholdene i Lucas-saken som mer alvorlig enn forholdene i saken mot 32-åringen. Ved vurderingen av straffeutmålingen har retten derfor sett på straffenivået i andre saker, og spesielt i en sak der en kvinne ble dømt for å ha brukt strømhalsbånd og utsatt hunden sin for vold. Først ble kvinnen dømt til 15 dagers ubetinget fengsel i Sarpsborg tingrett. Denne dommen ble anket, og kvinnen ble i Borgarting lagmannsrett dømt til 21 dagers ubetinget fengsel. Kvinnen anket så til Høyesterett, og Høyesterett dømte kvinnen til 15 dagers ubetinget fengsel. Hun fikk ikke forbud mot å ha dyr.

I en mastergradsoppgave fra 2015 fant forfatteren ut at av 49 personer som fikk forbud mot å ha dyr, var det kun 10 personer som fikk forbud for alltid eller inntil videre. Og at gjennomsnittslengden på forbudet var på 5,5 år for de 39 andre tilfellene.

Utelukkende for å hindre fremtidig lidelse for dyr

Det er i paragraf 33 i dyrevelferdsloven vi finner bestemmelsen om dette forbudet, som ofte kalles aktivitetsforbudet. Forbudet kan gjelde for en viss periode eller inntil videre, alle eller noen dyrearter.

I en artikkel fra 2014, skrevet av tilsynsjuridisk sjef Ellen Hestenes i Mattilsynet, påpekes det at dette forbudet ikke er en straff:

«Forbudet er ikke en straff etter norsk intern rett og skal utelukkende benyttes for å hindre fremtidig lidelse for dyr.»

Videre i artikkelen står det:

«Siden bestemmelsen ikke er straff, skal ikke varigheten av forbudet begrunnes ut fra tidligere overtredelsers alvorlige karakter eller graden av utvist skyld. Det skal utelukkende begrunnes ut fra sannsynligheten for at regelverket følges når dyreholdet gjenopptas.»

Hvorvidt personen er skikket til å ta vare på dyr, er altså det eneste som skal tas hensyn til når lengden på forbudet vurderes.

Forslag: Automatisk forbud mot å ha dyr inntil videre

Fordi hensikten med forbudet kun er å forhindre at flere dyr lider, fordi det ikke er en straff, er det vanskelig å begripe hvordan det i noen som helst tilfeller er mulig å fastsette en bestemt varighet. 

Jeg vil derfor påstå at det mest hensiktsmessige er at alle som dømmes for grove brudd på dyrevelferdsloven, automatisk får forbud mot å eie og holde alle dyrearter inntil videre. Og at de senere må bevise at de er skikket til å ha dyr, hvis de ønsker det.

For meg ser det ut som Mattilsynet er av lignende oppfatning, iallfall hva varighet angår. I den nevnte artikkelen står følgende:

«Etter lovens ordlyd kan aktivitetsforbudet ilegges for en periode eller inntil videre. Dersom man ikke har noen klare holdepunkter som tilsier at situasjonen vil bedre seg i overskuelig framtid, skal forbudet etter Mattilsynets oppfatning ilegges inntil videre. Domstolen har i praksis gitt tidsbegrensede forbud, men dette er ofte i tråd med aktors påstand. Det er nok fordi det er vanskelig å forutse om den det gjelder, vil kunne endre sin holdning og adferd overfor dyr etter noen år. Mattilsynet mener en bedre løsning hadde vært om domstolen ila forbud inntil videre, men at Mattilsynet gis myndighet til å oppheve forbudet etter en minstetid.»

Dette virker både rasjonelt og gjennomførbart. 

 

Kilder: 

http://www.okokrim.no/forbud-mot-hold-av-dyr-etter-dyrevelferdsloven.599...

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/44598/687.pdf?sequence=1

https://www.minervanett.no/det-norske-fengselsmiraklet/

https://lovdata.no/dokument/LFSTR/avgjorelse/lf-2016-131341?q=lf-2016-13...

https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2009-06-19-97

 

(Du finner meg på Facebook og Twitter)