La oss prate om straff.

Først og fremst, og som alltid, må vi ha klarhet i hva vi faktisk prater om.

Straff  

Alle dyr, mennesker og hunder, gjør det som lønner seg og unngår det som ikke lønner seg – for seg selv og ingen andre.

Hva som er lønnsomt og ikke lønnsomt å gjøre, lærer vi i stor grad gjennom forholdet atferd–konsekvens. En læringsprosess som kalles operant betinging.

Konsekvensene kan enten øke sannsynligheten for at atferden utføres igjen, de kalles forsterkere. Eller de kan redusere sannsynligheten, de kalles straffere. 

I tabellen står de fire forskjellige konsekvensene.

Straff kommer i to former:

Den ene typen er den der man fjerner, noe – som regel et gode/velbehag – for å få slutt på en atferd. Vi kaller det negativ straff. Tenk negativ som i minus (-), trekke fra. Bøter er et skolebokeksempel: Man trekker fra, fratar noen pengene deres for å få slutt på en atferd.

Den andre typen straff er den der man tilfører noe – som regel et ubehag/aversiv – for å få slutt på en atferd. Det kalles positiv straff. Tenk positiv som i pluss (+), legge til. Eksempelvis å si «Nei!», dra i nakkeskinnet, rykke i båndet, og gi hunden juling.

 «Men å si «Nei!» er da ingen straff!» hører jeg noen protestere.

Jo, da.

Sier du «Nei!» med den hensikt få slutt på en atferd, ja, så er det straff du forsøker deg på.

Men merk deg at jeg skriver forsøker deg på.

Fordi:

Det er effekten av det vi gjør som avgjør om det er en straff eller ikke – ikke hensikten.

Hvis den aktuelle atferden du prøver å staffe ikke reduseres – ikke bare der og da, men over tid – da har du per definisjon mislyktes i ditt forsøk på å straffe.

Et tilsynelatende bagatellmessig, men særs viktig poeng, og noe vi alltid må ha i bakhodet. For hvis atferden du prøver å straffe opprettholdes, så vet du at du gjør noe feil. Du må revurdere metodene dine! Eventuelt forsterker du feil, denne regelen gjelder alle konsekvensene. 

Jeg konsentrerer meg om positiv straff i resten av dette innlegget. Selv om mye av det også gjelder negativ straff. (Og ikke minst negativ forsterkning ...! Men tenk ikke på det nå).

Ok.

Funker straff?

Ja!

Per definisjon funker det som bare rakker’n.

Er det en god strategi?

Nei!

Vi ser på hvorfor.

1: Ingen får det helt til

– Straffen må være sterk nok

Jo sterkere motivasjonen er for å utføre atferden, jo sterkere må straffen være.

Allerede her bommer mange. De fleste av oss greier (heldigvis, får vi si!) simpelthen ikke å være brutale nok.

Se for deg at vi skal lære Fido å ikke hoppe på folk, og gir et «Nei!» hvis han står med forlabbene på naboen.

Er det ikke en sjanse for at han vil tolke dette som et «Hei!»? Og dermed oppleve at atferden blir belønnet. «Hurra! Hun prater med meg! Akkurat det jeg ville!»

Det som skulle være en straff, er plutselig forsterker – det blir mer av atferden, ikke mindre.

 – Må skje til rett tid

For at en straff skal fungere, må den inntreffe rett etter at atferden er satt i gang. Hvis vi lar det gå tid i mellom, vil ikke hunden greie å koble hva som førte til straffen, hvilken atferd.

I vårt tilfelle vil Fido umulig kunne forstå at det er «å hoppe på folk» som er feil, hvis han står med forlabbene godt planta og er i gang med å hilse når han blir straffet. 

Likeledes må vi se til at straffen opphører i riktig øyeblikk – akkurat idet alle fire labbene treffer bakken. Ellers ender vi jo opp med å straffe den riktige atferden også. Det er vel unødvendig å påpeke at straffen heller ikke må begynne for tidlig.

Vandrende eksempler på feil timing er hundeeiere som av og til rykker i båndet når hunden ikke går pent. Selvsagt forstår ikke hunden at det er «å dra i båndet» som er feil atferd når rykket kommer tjue minutter ut i turen.

–  Vi rammes av «når katten er borte danser musene på bordet»-effekten

Tilbake til Fido og naboen. Vi skjønner at et stusslig «Nei!» ikke duger, har oppgradert straffen og sørger dessuten for at timingen er rett.

Men ... igjen må vi tenke oss om …

Opplever Fido at det er gøy å hoppe på folk ellers? At det lønner seg? Ganske sikkert! Som de gangene bestemor kommer på besøk.

Hva er det sannsynlig at Fido lærer da? At det straffer seg å hoppe på den bestemte naboen!

Mens atferden «å hoppe på folk» opprettholdes.

Akkurat som musene som lærer at det straffer seg å danse på bordet kun når katten er der.

Per definisjon har verken naboen eller katten greid å straffe. Det er ikke slutt på atferden, bare ikke når de er tilstede.

Hunder er smarte! Og i kombinasjon med en sterk motivasjon for å unngå å bli straffet, ser de raskt tegn på at «katten» er borte.

2: Kommer med en rekke bieffekter

Straff er ikke bare umulig å få helt til i praksis, det kommer også med bieffekter.

Jo dårligere du er på å straffe, jo flere av dem oppstår. 

Her er noen:

1. Generelt mindre effektiv læring

– Vi lærer ikke hunden hva den skal gjøre. Bare hva den ikke skal gjøre:

Se for deg at du straffer en valp som tisser på stuegulvet – og det med suksess. Altså, du har en valp som ikke lenger tisser på stuegulvet. Men hvordan skal den skjønne at den ikke skal tisse på kjøkkengulvet eller kanskje i sofaen?  Du har kun lært valpen at det straffer seg å tisse på stuegulvet. Ikke hvor den skal tisse.

Samme med Fido som hopper på naboen og får seg et spark i retur. Han lærer ikke hva han faktisk skal gjøre i en hilsesituasjon. Bare en av de tingene han ikke skal gjøre. Ja, for kanskje det er det greit å hoppe på deg i stedet? Eller stikke av? Mens det vi jo vil, er at han skal ha alle fire labbene på bakken. 

– Når vi straffer en atferd, så straffer vi som regel ikke bare den ene atferden:

Hvis naboen straffer Fido for å hoppe på henne, så er det ikke bare «å hoppe» som straffes. Det er også alt det andre han gjør i det samme øyeblikket. Bare det å se på henne, være i nærheten av henne. Og likeledes, hvis straffen kommer fra deg selv, så vil kanskje Fido lære at det å være i nærheten av deg når dere møter naboen, ikke lønner seg. Særdeles upraktisk.

– Straff fører til stress:

Alle som har opplevd å bli straffet på annen måte, vet godt at det kan oppleves stressende. Og spesielt hvis vi ikke har kontroll på når den inntreffer, hvilken atferd det gjelder. Dette vil i sin tur kunne ha en negativ effekt på både evnen til å lære og velferden til dyret.

2. Utvikling av frykt og aggresjon

At straff kan gjøre hunden redd, ligger på mange måter i sakens natur. Straff er jo ofte en trussel: «Skjerp deg, ellers skader jeg deg (mer)». 

Hva er da en mulig konsekvens av at naboen straffer Fido hardt for å hoppe på henne? Stemmer! Fido kan bli redd for naboen Redd for folk! En frykt som lett kan vise seg som aggresjon.

Sammenhengen mellom straff og utvikling av aggresjon hos mennesker, er påvist gang på gang. Denne sammenhengen ser vi også hos hunder.

Dessuten vil graden av aggresjon øke med styrken på straffen.

Også dette er veldig logisk. Føler vi oss truet, vil vi forsvare oss fra den eller det som prøver å skade oss. En helt naturlig overlevelsesmekanisme. Hadde ikke dette ligget i oss, ville verken du og jeg sittet her i dag.

Videre henger smerte og aggresjon tett sammen. Bare tenk så irritert du blir av en simpel tannverk.

3. Utvikling av lært hjelpeløshet.

Lært hjelpeløshet er en stygg tilstand, som ble beskrevet første gang av Martin Seligman på 1970-tallet. Det er en tilstand som oppstår når store deler av atferden til et individ blir straffet eller ekstingvert. I tillegg hvis straffen er uforutsigbar, og individet dermed ikke har de rette forutsetningene for å lære koblingen adferd–konsekvens, hva som fører til straff.

Resultatet er at man bare resignerer, gir opp. Fordi det det ikke nytter uansett hva man gjør.

Hyppig, hard straff med dårlig timing kan lett resultere i lært hjelpeløshet.

I noen tilfeller er tilsynelatende veldig føyelige og det noen kaller «underdanige» hunder nettopp lært hjelpeløse. De bare gjør ingenting, er passive. 

Lært hjelpeløshet er for øvrig også grunnlaget for noen depressive lidelser hos mennesker.

Konklusjon

Jobben vår som hundeeiere er å ha kontroll på konsekvensene til hundens atferd.

De fire konsekvensene gir oss to måter vi kan tilnærme oss det hele på: Enten fokusere mest på alt hunden ikke skal gjøre og få slutt på det, straffbasert trening. Eller fokusere mest på alt hunden isteden skal gjøre og få mer av det, belønningsbasert trening.  

Begge metodene er i praksis umulig å utføre helt korrekt til enhver tid. Forskjellene ligger i bieffektene – og effektene av å gjøre feil.

Straffer vi ikke hardt nok, kan straffen fungere som en forsterker, og straffer vi hardt nok, kan det redusere dyrevelferden.

Feil gjør vi alle sammen! Men mens følgene av å belønne feil er at vi havner noen skritt tilbake i treningen, er følgene av å straffe feil så mye mer alvorlige. 

En hund som blir fysisk straffet, uten helt å forstå hvorfor, er utsatt for ren og skjær dyremishandling. Det kommer vi ikke bort fra.

Her kan du lese om hvordan hunden lærer å ikke hoppe på naboen med belønningsbasert trening: Hundetrening – en intro

PS: Merk deg at atferdsproblemer som frykt, aggresjon osv. absolutt aldri, under noen omstendighet, skal behandles med straff/aversjoner. Slik atferd har ingenting med normal hundetrening/lydighetstrening å gjøre. Vi beveger oss her over til andre læringsprosesser, som blant annet klassisk betinging. Dette fordi slik atferd er i stor grad styres av ikke-viljestyrte emosjoner, og må behandles deretter. 

Les hva dyrevelferdsloven sier om hva som er lov og ikke lov.

--------

Kilder/relevant litteratur:

• Læringspsykologi – Svartdal & Flaten (Bok)
• The Behavioural Biology of Dogs – Per Jensen (Bok)
• If You're Aggressive, Your Dog Will Be Too
• Training dogs with help of the shock collar: short and long term behavioural effects
• Survey of the use and outcome of confrontational and non-confrontational training methods in client-owned dogs showing undesired behaviors.
• Behaviour of smaller and larger dogs: Effects of training methods, inconsistency of owner behaviour and level of engagement in activities with the dog
• Human directed aggression in domestic dogs (Canis familiaris): Occurrence in different contexts and risk factors
• Training methods and owner–dog interactions: Links with dog behaviour and learning ability
• Physical punishment tied to aggression, hyperactivity
• Spanking Linked to More Aggression in Kids

--------

Du finner meg på Facebook og Twitter