Slapp av! Du er allerede alfa

Publisert

«Dominansteorien». Jeg vil våge å kalle det verdens mest seigliva misforståelse.

Selv folk som ikke engang liker hunder, har hørt om den! Kanskje ikke selve betegnelsen, men ideen og metodene er godt kjent for de fleste.

Klassiske uttrykk som «du må vise bikkja hvem som er sjefen» og «hunden er dominant» kommer fra denne. Og metoder som involverer å «sette på plass» hunden.

Opprinnelsen

Vi ser hvor det hele kommer fra.

Det bringer oss mange år tilbake i tid, og studier av gråulv i fangenskap. Ulver som ikke var i slekt, og uten anledning til å stikke av fra hverandre.

Dette kunstige miljøet skapte selvsagt mye frustrasjon og konflikter, og forskerne så derfor mange blodige slåsskamper, med skader påført alle de involverte.

Man tolket det som at ulvene slåss om plassen på toppen av rangstigen, og at dyret som vant flest slåsskamper hadde eneretten til ressurser, som make, mat og de beste liggeplassene.

Jo mer aggressiv dyret var, jo høyere rang hadde det. 

Begrepet «alfaulv» var født.

Denne forestillingen ble raskt plukket opp av hundefolket, som lot dette gjelde forholdet hund–hund også.

 … og likegodt forholdet hund–menneske.

Hunder hadde herved en medfødt masterplan om å bli leder av den menneskegruppen de tilhører.

Og hundeeiers viktigste oppgave ble derfor å nettopp «vise hvem som er sjefen», ofte med truende og voldelige metoder, som å riste i nakkeskinnet, og den typiske alfarollen: tvinge hunden på rygg.

At «hunden er dominant» ble raskt stuerent å bruke som er forklaring på alle slags problemer – alt fra hvorfor hunden ikke sitter på kommando til hvorfor den angriper nabohunden.

Det er en rekke problemer med dette konseptet.

1: Dominans beskriver et forhold, ikke personlighet

La oss begynne med å se på hva dominans faktisk er.

Det beskriver et forhold mellom to individer der det finnes en dominant part og subordinat part. Den dominante har førsteretten på ressurser, som f.eks. mat og make. Den subordinate underretter seg dette.

Det er et system vi finner hos sosiale dyrearter, inkludert mennesket, og som har som funksjon å forhindre at konflikter oppstår.

Begge parter vet sin rang, det blir ingen krangling eller slåssing, hverdagen er forutsigbar.

Er det snakk om flere enn to individer, kan det dannes et dominanshierarki.

«Dominant» er altså ikke et personlighetstrekk, det er en rolle i et forhold.

Personlighet er noe som forblir stabilt over forskjellige sammenhenger, mens dominansforhold varierer.  

Ta to hissige okser som begge er dominante i sin gruppe sammen, kun én av disse vil bli den dominante i den nye gruppen. Personlighetene deres har derimot ikke endret seg.

Å si at «hunden er dominant», som om det var en del av personligheten, gir derfor absolutt ingen mening.

Like meningsløst er det si at «hunden er aggressiv fordi den er dominant».

Men … kan man si at «hunden er dominant fordi den er aggressiv»?

Spurt på en annen måte:

Er det aggresjon som avgjør at et dyr får status som dominant?

Nei. Det er ikke nødvendigvis det. 

Det er mange faktorer som bestemmer. Noe som går igjen hos mange arter er alder; de eldre er dominante over de yngre.

Bare tenk selv. Du er på bussen, inn kommer 85 år gamle Esther, du reiser deg, hun setter seg. Bam! Esther er den dominante i deres flyktige forhold. Det er hun som har setet – du må stå. Hun oppnådde sin rolle som dominant bare ved å være rynkete og dårlig til beins.  

De nyere studiene på ville ulver – denne gangen ville ulver i vill tilstand – viser at en ulveflokk ofte består av et ulvepar og deres avkom.

Foreldrene blir de naturlige lederne av flokken. Ungene tilpasser seg livet som subordinate, og forlater familien for å starte sin egen når de har blitt voksne.

Som David Mech, en av verdens fremste ulveforskere, påpeker. Statusen som «alfa» oppnås ganske enkelt ved å finne seg en make og få en haug med unger:

"Alpha" Wolf?

I noen tilfeller kan vel å merke flere familiegrupper danne store flokker, som i Yellowstone nasjonalpark i USA. Men heller ikke her vil rangordningen nødvendigvis etableres gjennom voldelige interaksjoner.

Det hersker stor grad av samarbeid, og de dominante er ofte veldig tolerante.

Dominansforholdene oppstår og opprettholdes gjennom et enormt repertoar av subtile signaler, som vi fremdeles forstår svært lite av.

Det eneste vi helt sikkert kan slå fast, er at aggresjon er kun en del av det.

Men … heller ikke denne kunnskapen kan direkte overføres til hund.

2: Hunder er ikke ulver

Skal vi kunne si noe om hunders sosiale struktur, må vi selvsagt se på hunder.

Og her skal vi se at ting straks blir mer komplisert.

Danner hunder i det hele tatt flokker?

Noen studier av frittlevende hunder – domestiserte hunder som lever fritt, den typiske gatehunden – viser at hunder er promiskuøse, altså parrer alle seg med alle.  Hannhunden tar ikke foreldreansvar, tispene oppfostrer ungene på egenhånd. De samarbeider ikke om å jakte, de lever stort sett av mat som mennesker etterlater seg.

Hele grunnlaget for en flokkstruktur, der det finnes kun ett, eller kanskje to, ynglende par, og alle i flokken passer og fôrer deres unger, som vi ser hos ulver, er derfor sannsynligvis fraværende hos hunder.

Mange mener derfor at «gruppe» er et mer dekkende begrep enn «flokk».

Hvor stabile disse gruppene er – det er derimot fortsatt veldig uklart.

Noen studier viser at mange hunder lever alene, eventuelt parvis, og at gruppene som observeres egentlig bare er en gjeng som henger sammen der mat og andre goder er tilgjengelig. Dominansforholdene er med andre ord flyktige og avhengig av situasjoner og ressurstilgang.

Litt som når vi møter Esther på bussen. Og kanskje senere i matbutikken. Vi tilhører jo ikke samme gruppe, vi bare møtes tilfeldigvis der hvor ressursene er.

Mens andre studier rapporterer om større grupper med rigide hierarkiske strukturer, som er stabile over både tid og kontekst.

Det er altså vanskelig å se et fast mønster for hunders naturlige sosiale struktur ut av de studiene som finnes i dag.

Vi skal heller ikke glemme at hund er en art med enorme variasjoner. Så å gre alle hunder med samme kam i denne sammenheng vil kanskje aldri føre oss noe sted.

Det bekrefter de mangfoldige anekdotene. Historier fra folk som har flere hunder under samme tak.

En variant som ofte går igjen er at Lady er dominant over Fido og Rex når det gjelder mat, men når det gjelder leker, så er det Fido som bestemmer. Mens den beste liggeplassen okkuperes av Rex.

Noen ganger det kroppsstørrelse som avgjør forholdet, andre ganger er det alder eller kjønn.

Så igjen … det er ikke hovedsakelig aggresjon som er avgjørende for dominansforholdene hunder imellom.

Det er mye mer komplekst enn som så.

I likhet med ulver, har hunder et svært sofistikert språk der rituelle kroppspositurer og ansiktsuttrykk er viktige komponenter.

For ikke å snakke om lukt! 

Hva vet vel vi om all informasjonen som utveksles på denne usynlige måten?

Og da har vi kommet til det mest åpenbare punktet.

3: Mennesker er ikke hunder

Vi er ikke hunder. Og det er Fido veldig klar over. 

Vi ser jo bare tøysete ut når vi prøver å late som:

People Acting Like Dogs at a Dog Park

Det blir derfor uansett feil å bruke disse relasjonene for å forklare hvordan hunder samhandler med mennesker.

Det er begrenset til kommunikasjonen dem imellom!

Hva vet vi da? Om forholdet menneske–hund? Sett gjennom Fido sine øyne

Og her kommer den gode nyheten:

I dette forholdet er vi ganske automatisk den dominante parten. Slapp av, det er ikke noe å bekymre seg over.

Du er den fødte alfa!

Tusenvis av år med domestisering har gjort at hunden har utviklet en helt spesiell måte å kommunisere med mennesker – som de ikke gjør seg imellom.

Studier viser at de nesten fra fødsel av retter oppmerksomhet mot mennesker. De oppsøker oss hvis de står ovenfor et problem, som et barn ville gjort. Og de er veldig ivrige etter å forstå oss, samhandle med oss

For eksempel vil det ofte bli seriøs konkurranse mellom hunder som leker med et objekt, men de er som regel mer samarbeidsvillige når lekepartneren er et menneske. 

Normalt vil derfor ikke hunder anse konkurranse-lek med et menneske som en «dominans-test», som de antagelig gjør hvis motparten er en annen hund.

Å vinne objektet og stikke av med det er sannsynligvis bare veldig … gøy!

Vi skal jo heller ikke glemme at vi tross alt er den smarteste parten i dette forholdet. Vi sitter allerede på godene. Vi trenger ikke kjempe oss til dem. Det er fra oss maten, turene, lekene, kosen, en myk seng kommer. Til og med muligheten til å pare seg.

De fleste hunder underordne seg altså mennesker uten videre.

Men … og dette er et DIGERT MEN!

Det er ikke det samme som å si at de oppfører seg som vi ønsker uten videre!

Det må læres!

4: Riktig atferd må læres

Når alt kommer til alt så ønsker vi oss velfungerende hunder. Hunder som ikke angriper nabobarna eller tigger ved middagsbordet. Hunder som kommer når vi roper, sitter på kommando og går pent i bånd.

Vil vi ikke?

Hvorfor da henge seg opp i sosiale relasjoner?

Vi kan bare glemme hele dominansbegrepet, og heller konsentrere oss om å lære hundene våre riktig atferd.

Jeg liker å dele denne læringen i tre kategorier:

  1. Generell trening: Komme når vi roper, sitte når vi ber om det, gå pent i bånd, ikke hoppe på folk, ikke ta mat fra kjøkkenbenken osv.
  2. Forebygging av problematferd: Sosialisering og miljøtrening (Obs! Denne begynner allerede hos oppdretter, når den sosiale perioden setter inn i 3-ukersalder). Lære å samhandle med mennesker og andre hunder, tåle å være alene hjemme, takle å få klippet klørne, godta å bli fratatt mat, bli vant til rare lyder osv.
  3. Behandling av problematferd: Separasjonsangst, aggresjon, frykt, fobier, lydvarhet, tvangstanker, osv.

Mye av denne atferden og flere av problemene har mye til felles og glir over i hverandre. Noen ganger kommer problematferden som følge av manglende eller feil trening – eller feilende forebygging. Andre ganger er det andre årsaker som ligger til grunn. Som genetikk og sykdom.

Men ingen av disse kan forklares, forebygges eller behandles ved å «sette på plass» hunden. 

Det henger bare ikke på greip.

Og da er vi kommet til det siste punktet.

5: Metodene kan forsterke atferdsproblemer

Hva tror du skjer hvis man bruker aggressive metoder for å behandle atferdsproblemer? Rive i nakkeskinnet og knurre til hunden.

Ganske riktig – de blir som regel verre.

Aggresjon er tragisk nok et godt eksempel på et atferdsproblem som ofte blir ansett som et tegn på at «hunden vil dominere». Uansett hvem eller hva aggresjonen rettes mot. Og løsningen er derfor å «vise hvem som er sjefen».

Men fordi aggresjonen ikke kommer av et ønske om å dominere, men helt andre bakenforliggende årsaker, og veldig ofte frykt, så vil disse metodene gjøre hunden mer aggressiv.

La oss en gang for alle legge fra oss en dårlig idé fra det forrige århundret og isteden bruke den oppdaterte kunnskapen vi har – og stadig får mer av – til å behandle hundene våre på en intelligent måte.

Det er så sabla mye hyggeligere og ikke minst effektivt!

Kanskje du vil lese Dominans i spørsmål og svar

PS: Følg meg på Facebook eller Twitter!

-----------------------------------

Kilder/relevant litteratur:

hun-om-hund nyheter
Powered by Labrador CMS