I mitt forrige innlegg refererte jeg til noe som hendte før påsken. En åtte år gammel gutt ble bitt av en hund, og hundens eier forsvant før guttens mor fikk pratet med vedkommende. Fordi hun vil forsikre seg om at det ikke gjentar seg, at barna kan leke trygt ved samme sted i fremtiden, etterlyser hun eieren gjennom Facebook. Politiet er også på saken.  

Det som motiverte meg til å skrive innlegget, der jeg påpeker at hund som biter barn, ikke skal skje under noen omstendigheter, er at visse kommentarer under morens etterlysning kan gi inntrykk av at noen hundeeiere ikke vil at denne eieren skal bli funnet. Noen indikerer også at de betviler at hunden faktisk bet uprovosert.

For utenforstående vet jeg at slikt kan virke som om vi hundeeiere er en gjeng med egoistiske, ansvarsfraskrivende tullinger; at vi bryr oss mer om hunder enn barn, og gir blanke i om hunden biter barn igjen. 

Men dette stemmer ikke. De aller fleste av oss tar hensyn, vi er både empatiske og ansvarsbevisste. Det er altså ikke der problemet ligger. 

Problemet er hundeloven.

Hunder har ikke skikkelig rettssikkerhet

Hundelovens formål er «å bidra til å fremme et hundehold som varetar hensyn til sikkerhet, trygghet, alminnelig ro og orden». Den ble vedtatt i 2003 og trådte i kraft i 1. januar 2004. 

• Lov om hundehold (hundeloven)

Etter den tid har flere relevante aktører påpekt at loven utgjør en trussel for hundenes rettssikkerhet.

• Norsk Kennel Klub: Rettsløse hunder
• NOAH: Markering for Bamse og alle hunders rettsvern
• Leder av Asker MDG: Ja til ny hundelov

Kort oppsummert mener de fleste at hundene altfor lett kan blir avlivet. Og at det er feil at en hund skal kunne miste livet som følge av at mennesker har sviktet, spesielt i de tilfellene der mennesket selv har fremprovosert bittet. Dessuten er det ingenting i denne loven som regulerer de andres atferd, som sier hvordan utenforstående, f.eks. fremmede barn, skal opptre rundt hundene våre. Trass i at det i aller høyeste grad ville bidratt til å fremme et hundehold som varetar hensyn til sikkerhet og trygghet, slik det står i formålsparagrafen at loven skal gjøre. 

Mennesket må med i ligningen

At hundenes rettssikkerhet må bedres, er ikke lett å nå fram med. Verken på det politiske plan eller i samfunnet for øvrig.

Årsaken til dette er sannsynligvis at mange ganske enkelt mener at hunder ikke fortjener rettssikkerhet: «De er jo bare dyr.» Da hjelper det fint lite at vi roper at rettssikkerheten ikke er god nok.

Men i dette argumentet glemmes en viktig faktor, nemlig mennesket.

I vår kultur følger det nesten alltid et menneske med hunden. Det betyr at det ikke bare er den moralske holdningen en har til dyr som er relevant i denne sammenheng – den moralske holdningen en har til sine medmennesker er like betydningsfull. For forholdet vi har til hundene våre, skal man virkelig ikke kimse av!

Selv innrømmer jeg lett at jeg sier «elsker deg» til hunden min flere ganger daglig, og virkelig mener det av hele mitt hjerte. Jeg er ikke bare glad i ham, som jeg er i alle dyrene i livet mitt. Jeg føler en dyp og ekte kjærlighet for ham.

Han er en stor støtte, en enorm berikelse. Han er kollegaen min, bestevennen min – og jeg passer på ham som om han var barnet mitt. 

Som eierne til Bamse sa til VG i 2015: «Vi sammenligner dette med at noen blir fradømt retten til å ha sitt eget barn. Noen reagerer på at vi bruker en slik sammenligning, men det er slik det føles. Vi elsker hunden vår, og det river oss i hjertene at han ikke er hjemme sammen med oss.»

Du kan synes dette er teit og du kan le av oss. Du kan til og med påpeke at dette er spesiesisme, artssjåvinisme, på høyt nivå, særlig med tanke på at vi jo gir hundene våre kjøttmat. Jeg skal ikke nekte for det. Men dette fenomenet har en biologisk forklaring. 

Det er nemlig også mye forskning som viser at forholdet mellom hund og eier kan sammenlignes med forholdet mellom barn og foreldre, at tilknytningen er den samme. Vi snakker om en secure base effect, altså fungerer vi eiere som en sikker base for hundene våre, akkurat slik foreldre gjør for sine barn. Og det går begge veier. 

Dette fenomenet gjenspeiles i vår tilbøyelighet for å velge søte hunder, da utseendet deres minner oss om barn.

Så når vi frykter at rettssikkerheten til hundene våre er truet, er det som om våre barns rettssikkerhet er truet – som om vår personlige rettssikkerhet er truet.

Hundeeiere får høre at de burde drepes

Da er vi inne på et annet problem. Det kan virke som om noen ikke kun ser på hundene våre som fritt vilt, men også oss eiere. 

Det kommer godt fram av en kommentar under mitt forrige innlegg. Der en person mener at både hund og eier bør bøte med livet:

Og under morens etterlysning på Facebook skrev en annen: «Skyt både hund og eier».

Det er helt på kanten. Er det ikke? 

Jeg vet ikke om slike holdninger kommer av hundeloven, det skal sies. Og en del av disse kommentarene kanskje fra folk som har hund selv. Men så lenge det er lovfestet at vi hundeeiere ikke har noe særlig vi skulle sagt hvis hundene våre gjør noe galt, er det rimelig å tro at det vil påvirke holdningene til folk. 

I lys av dette blir det iallfall straks mer forståelig at noen muligens ikke vil at eieren skal bli funnet. Og at noen indikerer at de betviler at hunden faktisk bet uprovosert.

Folkens. Vi må gjøre noe med hundeloven.

Du finner Cumulus og meg på Facebook, Twitter og Instagram.

(Forsidefoto: Pexels / CC0 Creative Commons / Pixabay)