Av Lars Tore Ronglan, forsker, Forskningssenter for trening og prestasjon

Olympiatoppens sjef Jarle Aambø har et mål om 20-25 norske medaljer i de olympiske leker i Vancouver. Norge tok ”kun” 17 medaljer i Torino for 4 år siden. Vil Olympiatoppens mål nås, eller vil Vancouver-OL bli en bekreftelse på at Norge taper terreng som vinteridrettsnasjon?

Norge har hatt bemerkelsesverdig sterke resultater i vinter-OL siden starten av 1990-tallet. Etter et historisk bunnivå resultatmessig i OL -88 i Calgary, startet oppturen i Alberville i -92 med 20 norske medaljer. På Lillehammer i -94 ble Norge beste nasjon med 26 medaljer. Både i 1998 og i 2002 tok vi 25 medaljer, før det kom en tilbakegang til 19 medaljer i Torino for fire år siden. Serien 20-26-25-25-17 på medaljestatistikken de fem siste lekene plasserer Norge som nest beste vinteridrettsnasjon i løpet av de siste 20 årene. Bare Tyskland har vært bedre.

OL på hjemmebane gir som regel et løft for arrangørlandet – økt interesse, økonomi og satsing gir bedre resultater. USA har for eksempel følgende medaljefangst de siste fem OL: 11-13-13-34-25. OL i Salt Lake City ga et kjempeløft – som ser ut til å ha holdt seg noenlunde til Torino 4 år senere. Det som er spesielt for Norge er at ”Lillehammer-effekten” har vart lenge. Men Torino-OL var kanskje et tegn på at pila har begynt å peke nedover?

Norge får utvilsomt hard konkurranse i de kommende lekene, for eksempel fra arrangørlandet Canada, som tradisjonelt ikke har vært blant de beste vinteridrettsnasjonene. Men sterk satsing mot hjemme-OL, og medaljestatistikken 7-13-15-17-24 på de fem siste lekene, tyder på at canadierne er i ferd med å få sving på sakene.

Nøkkelen til å hevde seg på den samlede medaljestatistikken i OL er å ha stor bredde, og hevde seg godt i de idrettene der det deles ut mange medaljer. Det konkurreres i 14 idretter under lekene, men over halvparten av medaljene deles ut i “de fire store”: Langrenn, skiskyting, skøyter og alpint. Det gir mye større uttelling for en nasjon å være gode i langrenn og skiskyting, hvor til sammen 66 medaljer deles ut, enn å være gode i for eksempel ishockey og kunstløp, hvor til sammen 18 medaljer deles ut. Nettopp ishocket og kunstløp er virkelig store idretter i Canada og USA.

Øvelsesprogrammet i vinter-OL passer slik sett Norge bra. I tillegg har økningen i antall øvelser de siste årene først og fremst har kommet innenfor sterke norske idretter som langrenn og skiskyting. Mens det kun var 48 medaljer å kjempe om innenfor disse idrettene fram til 1998, er det 66 i dag. Dette gjør at OL-sjef Aambø kan ha målsettinger om en like stor medaljefangst for Norge i Vancouver som i storhetstiden på 90-tallet, selv om Norges bredde i skøyter og alpint på langt nær er slik den var.

Øvelsesprogrammet betyr samtidig at det ikke gjør så stort utslag på den samlede medaljefangsten om ustabile norske hoppere og kombinertløpere ikke skulle ha klaff i Vancouver. Her er det kun tre konkurranser, mot tolv i langrenn. (Synd for østerrikerne, som er suverene i hopping men svake i langrenn.) Avgjørende for norsk suksess i Vancouver – målt i antall medaljer – er at Bjørndalen, Hegle Svendsen, Northug, Bjørgen & co holder seg friske og rasker med seg så mye edelt metall som mulig fra langrenns- og skiskytterstadion. Så kan short-track løpere fra Canada, akere fra Tyskland, isdansere fra Russland og ishockeyspillere fra Tsjekkia dominere som de vil på sine arenaer.