Av Marie Moltubakk, førstekonsulent ved Forskningssenter for trening og prestasjon, Norges idrettshøgskole. 

Verdensmesterskapet i rytmisk gymnastikk ble arrangert i Mie i Japan, 7-13. september. Jeg var til stede som dommer. Dét innebar en uke med mye hard jobbing, fantastiske idrettsprestasjoner, et utvalg kulturopplevelser, og et spennende idrettsmedisinsk symposium.

Min interesse for dette arrangementet er todelt. På fritiden er jeg trener og dommer i rytmisk gymnastikk. Gjennom diverse verv i Norges gymnastikk- og turnforbund, ønsker jeg å bidra til at flere i Norge får øynene opp for denne vakre og svært varierte idretten.

Jeg anser meg også som en forskerspire, og gjennom studier ved Norges idrettshøgskole og jobb i Forskningssenter for trening og prestasjon har jeg utviklet en stor interesse for temaer innen idrettsfysiologi og biomekanikk. Det internasjonale turnforbundet (FIG) inviterte til idrettsmedisinsk symposium i forbindelse med VM, og på talerlisten fantes mange velkjente navn:

Hardy Fink, professor i biomekanikk, snakket om viktigheten av god teoretisk bakgrunn for trenergjerningen, og presenterte den nye grunnutdanningen som FIG nå reiser verden rundt med.

Dr Michel Léglise snakket om doping. Rytmisk gymnastikk er ikke spesielt dopingutsatt, men det har vært tilfeller hvor utøvere har brukt vanndrivende midler. I en del andre idretter benyttes disse midlene for å maskere bruk av andre stoffer, men i estetiske idretter skyldes bruken oftere ønske om vekttap.

Forhåpentligvis er det nå klart for alle at disse midlene både er forbudte, helseskadelige og ikke bidrar til reelt vekttap.

Keith Russell, professor i kinesiologi, snakket om idrettens utvikling og mulige helserisikoer knyttet til ekstrem bevegelighet. For meg var dette den mest interessante delen.

Det olympiske mottoet ”Citius, Altius, Fortius” gjelder i all idrett. Noen idretter rendyrker idealene, for eksempel 100 meter sprint (raskere), høydehopp (høyere), styrkeløft (sterkere).

Andre grener kombinerer idealene og andre faktorer, for eksempel raskere rotasjoner i stup, høyere svev i sprangridning, og sterkere (hardere) skudd fra straffemerket i håndball.

Rytmisk gymnastikk oppstod på 1960-tallet, og er i en rekke medier og organisasjoner kåret til verdens vakreste idrett. Siden 1960-tallet har rytmisk gymnastikk – for så vidt i tråd med olympiske idealer – utviklet seg mot mer og mer ekstrem bevegelighet. Keith Russell holdt et foredrag med gode argumenter for å bremse denne utviklingen.

Enkelte krefter forsøker å hevde at det å legge begrensninger på bruken av ekstrem bevegelighet i rytmisk gymnastikk, er som å stanse høydehoppkonkurransen på fire meter. Jeg ser det ikke slik. Rytmisk gymnastikk er langt mer sammensatt enn høydehopp.

En scoring i håndball er like mye verdt om den skyldes et knallhardt skudd rett på keeper, eller en elegant lobb. På samme måte kan en utøver i rytmisk gymnastikk interessere publikum minst like mye med høyt tempo og fire ruller før hun fanger ballen, som hun kan med ekstreme bevegelighetsposisjoner.

All idrett er avhengig av godt omdømme hos publikum, i media og i andre idrettsorganisasjoner. Rytmisk gymnastikk er en estetisk idrett, men utviklingen mot mer ekstrem bevegelighet som kan finnes hos en del ledende nasjoner, kan for det ordinære publikum gå fra å være estetisk til å være usmakelig.

Noen mennesker er født med svært stor bevegelighet. Med riktig styrketrening kan disse lære seg å mestre ekstreme posisjoner og bevegelser. På symposiet ble det hevdet at den forskningen som eksisterer til nå, ikke viser spesielt store helseplager knyttet til det å anvende medfødt bevegelighet – men forskningen er mangelfull.

Samtidig er personene med slike naturlige evner absolutt i fåtall. Det er verken ønskelig å begrense idretten til disse få, eller å utsette normale idrettsutøvere for de belastningene som kreves for å skaffe seg lignende ekstrem bevegelighet.

Rytmisk gymnastikk i Norge befinner seg – slik jeg ser det – på et sunt nivå. Norske utøvere holder seg unna de mest ekstreme øvelsene som vi ser hos enkelte ledende nasjoner. Visst jobber norske utøvere mot idealet ”mykere”. Men de befinner seg (i mine noe inhabile øyne) godt inne på den siden av skalaen som kan kalles estetisk.

Så hevder Norge seg heller ikke i toppen. I VM endte vår fremste gymnast i en årrekke, Hanna-Kristine Bogetveit, på 78-plass av 142. Dette er et godt resultat for Norge å være. Vi er glade når Norge havner rundt midten av resultatlistene.

Med norske forhold er det nemlig umulig å hevde seg i toppen. Sterkt fokus på utdanning, manglende finansiering av heltidshaller, heltidstrenere og annet støtteapparat, norske bestemmelser om barneidrett med mer, begrenser selv de største talentene.

I de hardeste periodene av året trener Norges beste utøvere omtrent 30 timer per uke. De beste i verden trener 45-50 timer i uka. Disse utøverne kommer opp i store treningsmengder i ung alder, og kan fortsette slik til de kommer godt opp i 20-årene.

Alle deres behov er samlet under ett tak, og statssystemene ivaretar økonomi og utdanning. Til sammenligning må norske utøvere sjonglere studier, finansiering av idretten, jobb, reiser mellom hjem-studiested-jobb-treningssted-medisinsk personell, og så videre.

Dette må ikke leses som en klage. Etter norske idealer er ikke en slik satsning for å nå toppen ”verdt det”.

Jeg tror likevel at norske utøvere kan utfordre sine egne grenser i tråd med olympiske idealer, og at de kan gi publikum minneverdige opplevelser, uten å presse bevegeligheten til det uforsvarlige eller trene 50 timer i uken.

Dette er noe av det jeg liker best ved estetisk idrett. Det er ikke bare interessant å se hvem som vinner kampen eller hvilken plass ”min” deltager løper inn til – helt uavhengig av sluttresultatet kan alle deltagerne gi oss som ser på en stor opplevelse.

Hvor mange ganger har du sett samme fotballkamp om og om igjen, og hvor ofte beundrer du den skiløperen som går inn til 78-plass?