Dette var et av rådene jeg og andre PhD studenter i biomedisin nylig fikk under et seminar om kunsten å skrive en vitenskapelig artikkel. Meldingen lød altså; når resultatseksjonen av artikkelen skal avsluttes kan man med fordel avrunde med et klart og overbevisende funn (aaaaah!), fremfor et negativt resultat eller det eksperimentet man aldri klarte å konkludere på (hmmmm?). De mer uavklarte momentene dyttes heller inn i midten av teksten et sted. Analogien med en konsert er ikke så dum, alle har vel opplevd skuffelsen etter en dårlig finale, og den følelsen vil vi gjerne unngå at leseren sitter igjen med. Jeg husker godt overraskelsen da jeg for første gang skulle være med på å skrive en artikkel og oppdaget at rekkefølgen man velger å fremstille resultatene i ikke nødvendigvis speiler hendelsenes egentlige forløp på laben. En kronologisk fremstilling av prosjektet artikkelen var basert på hadde lydd omtrent slik: ”planen var å studere protein x, men en dag så vi ved en tilfeldighet at oisann, det var jo et litt mindre og ukjent protein som muligens kunne være en alternativ form av protein x som viste den relevante biologiske oppførselen og vi tenkte: hmm, dette må vi studere nærmere. Så etter en hel masse leting, prøving og feiling klarte vi å identifisere dette nye proteinet, som viste seg å være nettopp en alternativ form av protein x.” Rekkefølgen i den publiserte artikkelen ble derimot at vi 1.undersøkte om det fantes andre former av protein x og 2. observerte at det identifiserte proteinet hadde den relevante biologiske rollen. En oppbygging som er mer lettlest og logisk for fremdriften i artikkelen, men som har snudd tvert om på hvordan det egentlig foregikk.

Funnene beskrives altså ikke nødvendigvis i kronologisk rekkefølge, og i tillegg vil det være en hel verden av hendelser som ikke kommer med i det ferdige arbeidet i det hele tatt. På konferanser, der forskere ofte løsner litt på snippen og betror seg til hverandre, har jeg hørt historier som ”da stipendiaten min ved en feiltakelse glemte å inkludere kjemikalie x i eksperimentet oppdaget vi plutselig….” (og utover kvelden forandrer kanskje historien seg til da JEG glemte kjemikalie x…). Disse historiene blir ikke fortalt i de strømlinjeformede artiklene, sammen med storparten av de mislykkede eksperimentene og trådene man forsøkte å forfølge uten hell. Så på et vis kan man si at å skrive en vitenskapelig artikkel også dreier seg om å skape en overbevisende historie. Ikke en historie med usannheter som er vesentlige i forhold til resultatene man presenterer, men som har en mer logisk form. Først og fremst for å være forståelig og overbevisende, men som kanskje også unnlater å fremheve de små merkelige tilfeldigheter og menneskelige svakheter som kan påvirke det vi driver med. Etter en stund i gamet blir man likevel stadig bedre til å gjette seg til vanskelighetene som lurer mellom linjene. Diverse uttrykk kan dechiffreres, vi har for eksempel: ”in our hands, the experiment…” som gjerne betyr at man ikke har klart å reprodusere resultater frembrakt av en annen, kanskje uvisst av hvilken årsak. Interestingly kan beskrive et resultat du finner særlig interessant eller kanskje noe du forstår null og niks av, og surprisingly brukes gjerne når resultatet ble det motsatte av forventet.

Foruten betydningen av å unngå at artikkelen får en slapp landing, gjorde seminaret meg generelt mer bevisst på hvordan valgene man tar under skriveprosessen i forhold til oppbygging, dataenes rekkefølge, ordvalg o.s.v. er viktige for å overbevise leseren om relevansen og soliditeten på de vitenskapelige funnene. Det kan høres innlysende ut, men nå er det engang mange år siden vi lærte om skriveteknikk på skolen, og en liten oppfriskning kan være greit for oss lab-rotter. Å skrive vitenskapelige artikler, og for så vidt også å lese dem, er en kunst som må studeres for å kunne beherskes.
Jeg sier ja til obligatorisk skrivekurs for stipendiater!