Livet som stipendiat er arbeidskrevende og beskjedent lønnet, men det må innrømmes at noen frynsegoder følger med på lasset. For eksempel er det ofte gode muligheter for å reise på internasjonale fagkonferanser, og har du flaks finner du en god konferanse på et riktig eksotisk sted, for eksempel i Kina. Etter å ha levert inn doktorgradsavhandlingen min i sommer (halleluja!) tok jeg turen ut av kontoret og dro, ja til Kina. Og der fikk jeg et interessant møte med hvordan andre siden av jorda virkelig kan føles som andre siden av jorda, også for oss i den store forskningsfamilien. Den internasjonale union av biokjemikere og molekylærbiologer, IUBMB, vet at Kina er der det skjer, og årets vitenskapelige kongress ble lagt til Shanghai. Kina satser voldsomt på forskning, de er spesielt store innen naturvitenskap og på andreplass i verden i antall publiserte vitenskapelige artikler. Tall fra Kina er alltid gøy med så innmari mange nuller, og jeg kan ikke unngå å bli imponert; i 2006 var 32 millioner mennesker involvert i forskning, og de planlegger å komme opp i over 1000 milliarder kroner til forskning hvert år innen 2020.

Norge er medlem av IUBMB gjennom Norsk Biokjemisk Selskap (NBS), og jeg deltok også på generalforsamlingen i Shanghai som en av to representanter fra Norge. Etter å ha fått oppdraget som norsk delegat tikker det inn en invitasjon til cocktailparty, så da er det tid for å bli kjent med de andre delegatene, like greit i toppen av Shanghais høyeste skyskraper, 93. etasje, 410 meter over bakken. Ja, her er det vel bare å gli rett inn?
Vi setter i gang der oppe blant skyene, lokalet scannes og jeg registrerer at de andre har minst 20 år mer på baken enn meg, og er stort sett menn. Litt betryggende føles det at selv i dette fasjonable miljøet skinner forskernes mangel på interesse for velkleddhet igjennom. Jeg fokuserer på slitte jeans og store t-skjorter, og i en stakket stund føler jeg meg som hjemme. Etter en samtale med en britisk delegat har jeg lært jeg at de fleste som kommer hit er akademikere på toppen eller litt over toppen av sin karriere.

Jeg kommer så i prat med en kinesisk delegat, rektor ved et av Kinas mest prestisjefylte universiteter, og prøver å være så kunnskapsrik og trygg jeg bare kan med samtaleemner som ”hvilke virkemidler er best for å få de vellykkede kinesiske forskerne i USA til å returnere til Kina” (og det dreier seg om mange). Så kommer spørsmålet som må komme; og du er professor ved Universitetet i Oslo? Jeg er avslørt og stotrer frem at nei altså jeg er stipendiat, jeg… Vantroen over at Norge har sendt en stipendiat lyser ut av øynene hans og i et øyeblikk er jeg overbevist om at latteren kommer. Før jeg rekker å telle til tre har min samtalepartner funnet noen mer betydningsfulle å samtale med enn lille meg. Så der har vi den kanskje, arven etter Confucius. Sosial harmoni vil oppnås når alle individer kjenner sin plass i hierarkiet. Og jeg er visst ikke på rett plass til rett tid.

En aldri så liten kulturkollisjon, kan man vel kalle det. For første gang på en god stund fortoner tilværelsen som stipendiat i Norge seg som paradis.
Og jeg blir nesten litt stolt over å være norsk.