Jeg sitter på kontoret og det er midt i beste arbeidstid, tid for å være produktiv. Sidekameratene mine stirrer intenst på skjermene sine og tastaturene klaprer lystig i kor. Hos meg er det derimot full krise, hjernen min har gått ut i streik. Dette er nemlig dagen da en barriere skal brytes og resultatene jeg har forsket meg frem til på laben i løpet av nesten fire år skal, som ved et mirakel, omformes til ”Den Store Avhandlingen”. Startskuddet har gått, men jeg rikker meg ikke av flekken, stirrer bare apatisk på det tomme Word-dokumentet.
Hvor skal jeg begynne?

De lette delene er allerede unnagjort, kollegaers avhandlinger er pløyd igjennom for å gi meg en ide om oppbygningen, tittelforslagene er klare, og jeg har selvfølgelig funnet et sitat (jeg var lenge fristet til å ta ”Nothing shocks me, I’m a scientist” av Indiana Jones, men noe sier meg at min tendens til å spøke når ting blir seriøse ikke faller helt heldig ut her).

Klokka tikker videre.
Kanskje fundere litt mer på hvilken font jeg skal bruke? Skrive acknowledgements eller planlegge disputasfesten? Surfe litt på forskning.no? Det er unektelig noe skremmende ved å skulle sette års arbeid ned på papiret.

Sitatet jeg for øyeblikket heller mot å velge er dette: “Education is a progressive discovery of our own ignorance” Will Durant (1885 - 1981). Og hvis jeg kunne lagt til noe der ville det stått uvitenhet og begrensninger. For ikke bare blir det stadig tydeligere for meg hvor ufullstendig vår forståelse av vår egen organisme er, jeg vil også påstå at det er ingenting som å ta en doktorgrad for å bli konfrontert med sine egne begrensninger.

Absolutt å anbefale for alle som har pugget seg igjennom det norske skolesystemet uten større problemer, og kanskje trenger litt bakkekontakt. Det er greit nok å lære seg pensum til eksamener, men hva skjer når man skal prøve å gå dit ingen har gått før? Da viser det seg at kartet og kompasset man er vant til å stole på ikke er så nyttige lenger, og det kan gi opphav til mye frustrasjon. Men man lærer seg raskt verdien av andre egenskaper enn evnen til å ta til seg og analysere informasjon.
Kreativitet når nye innfallsvinkler og arbeidshypoteser skal utvikles (hæ, dette stemmer ikke med det vi trodde?).

Tålmodighet når det tekniske må gjennom runde etter runde med optimaliseringer (ops, cellene døde visst).

Optimisme når forsøket for n-te gang gir inkonklusive data uten at man forstår årsaken (hvorfor fikk jeg det motsatte resultatet når jeg gjorde presist det samme som forrige uke?).

Og ikke minst, store skyggelapper når man innser hvor dårlige karriereutsiktene er (faste stillinger, hva er det?).

Men nå sporer jeg av, tilbake til avhandlingen. Etter sitatet kommer ”list of publications”, og nå er det definitivt ingen nåde. Der ligger det, svart på hvitt, resultatet av tiden som stipendiat. Var det dette jeg klarte å få til? Hvilke muligheter og begrensninger gir det meg for fremtiden?

Et ikke usannsynlig doktorgradsprosjekt innen mitt fagfelt av typen ”la oss prøve å finne funksjonen til dette interessante proteinet/genet i lys av vår fagkontekst” kan ende opp i alt, ingenting, samt alt annet imellom de to, og tilfeldigheter er definitivt en av faktorene som bidrar til utkommet. Og til slutt ender det hele i denne ”list of publications”.

Men så kommer redningen for skrivesperren min, det plinger i inboxen. En samarbeidspartner sender over vårt siste artikkelmanuskript med kommentarer og innspill, og jeg har aldri før vært så glad for å få kritiske korrigeringer. Dette er såre enkelt å forholde seg til, streiken avblåses og nå klaprer tastaturet mitt om kapp med naboenes.

Avhandlingen ble visst utsatt til neste uke.