Tiden er her!
Den etterlengtede Dr. tittelen er endelig innen rekkevidde.
Men før jeg kan erstatte frøken med doktor skal det testes om jeg virkelig har fortjent den høyeste akademiske grad universitetet tildeler.
Det er tid for disputas.

Og man kan si mye flott, viktig og riktig om en doktordisputas. Det er en verdifull mulighet til å diskutere interessante faglige problemstillinger og få arbeidet sitt vurdert av eksperter på området. En mulighet til å vise sine omgivelser at de siste årenes noe isolerte tilværelse faktisk har gitt resultater. En mulighet for universitetet til å kontrollere kvaliteten på kandidaten, og dele kunnskapen som produseres med samfunnet rundt. Men det er et annet perspektiv som trer stadig sterkere frem for meg etter hvert som den store dagen nærmer seg.
Disputasen som ydmykelsesrituale.

For dette er en ”eksamen” som er hakket verre enn de jeg har vært igjennom så langt, og selv om opponenter (”eksaminatorene”) kommer i mange varianter og de fleste har intet ønske om å sette kandidaten i forlegenhet, er det worst-case-scenarioene som preger tankene i forberedelsesfasen. Hva om de slakter arbeidet mitt?
Utspørringen tjener også det formål å vise at kandidaten har det forventede kunnskapsnivået, men pensum for dagen overstiger definitivt det man har mulighet til å forberede seg på. Selvfølgelig kan man forvente å få spørsmål om alle mulige detaljer ved sine egne studier. I tillegg er stort sett alle aspekter innen det spesifikke fagfeltet mulige diskusjonsområder, en eller annen obskur artikkel fra 1980-tallet kan gjerne plukkes frem etterfulgt av et spørsmål om hva kandidaten synes om konklusjonene som ble trukket. Noen opponenter elsker å snakke om det de selv forsker på, så å lese seg litt opp på deres arbeid kan være et godt tips. Og så trekkes gjerne en overraskelse eller fem opp av hatten i løpet av utspørringen, kanskje må man trekke opp store linjer, f. eks av typen ”hva ser du på som de største utfordringene innen medisinsk cellebiologisk forskning for fremtiden?”.

Så et helt essensielt spørsmål for å takle en disputas er hvordan man svarer på spørsmål man ikke vet svaret på. Klarer man å unngå de tre magiske ordene ”jeg vet ikke” er det definitivt å foretrekke, og å skylde på at man ikke selv har utført det spesifikke eksperimentet opponenten spør om kan også forårsake hevede øyenbryn. En type strategi for å ikke miste ansikt overfor familie og venner er å gå for god-dag-mann-økseskaft svar, sleng inn masse flotte fagord i store runder rundt grøten, og far synes du klarte deg kjempebra! Opponentene er ofte for høflige til å avsløre bløffen, med mindre uttalelsene inneholder klare feil.

Og hvis du undrer over ordbruken rituale, saken er at å stryke er det praktisk talt ingen som gjør. Flere kontrollinstanser sørger for at avhandlingen som forsvares har den nødvendige kvalitet, den viktigste og formelle av disse er komiteens og fakultetets tidligere godkjennelse av avhandlingen som ”verdig å bli forsvart”. Dette kan høres ut som en kald og lite anerkjennende formulering, men i praksis betyr det at graden er i boks. Så i det man skjelvende beveger seg opp på podiet for å levere varene føles ordet ydmykelsesrituale ganske betegnende.

”Will the candidate please enter the stage? “
Rommet er mitt, og jeg gjør det jeg må gjøre.
Trykk play og dans disputasdansen.