Historien om Henrietta Lacks

I mitt forrige blogginnlegg skrev jeg om den akutte skrivesperren som gjorde sitt inntog da jeg skulle i gang med å sette doktorgradsarbeidet ned på papiret. Nå kan jeg melde at den perioden heldigvis er overstått, og jeg er sakte men sikkert på vei inn i den påfølgende fasen; ”skrivetransen”. Et av symptomene er gjentakende drømmerier om celler, eksperimenter, geniale hypoteser og proteiner som flyr i alle retninger, og jeg er litt usikker på om jeg kan kalle det mareritt eller ikke. Dessuten klarer jeg ikke helt å konsentrere meg når folk snakker om ikke-faglige (og altså totalt ubetydelige) ting, det føles litt som å ha vattdotter i ørene. Men for å være ærlig, det er virkelig en luksus å kunne grave seg ned i faglitteraturen, og når man jobber på lab vinner nok for ofte det eksperimentelle arbeidet i hverdagens prioriteringskonkurranse. Så langt i løpet av min litteraturekspedisjon har jeg dumpet borti mange fascinerende historier, ikke minst den om Henrietta Lacks, som jeg tenkte å dele med dere her.

Henrietta Lacks, en afroamerikansk firebarnsmor fra Baltimore i USA, ble i 1951 diagnostisert med kreft i livmoren i en alder av 30. Uten at det skulle spille noen rolle for Henriettas personlige skjebne, hun døde av kreften åtte måneder etter diagnosen, fikk hennes kreftceller enorm betydning for fremtidens cellebiologiske forskning. Dette var nemlig tiden da det foregikk en intens jakt etter humane celler som kunne dyrkes uendelig i laboratoriet, det som kalles en cellelinje. Det er nemlig ikke så enkelt at man kan ta en prøve med celler fra et menneske og uten videre dyrke den opp, cellene vil normalt slutte å dele seg kort tid etter de er tatt ut av sitt naturlige miljø. Men med Henriettas kreftceller var saken en annen, de var så aggressivt voksende at med en prøve fra hennes svulst klarte forskeren George Gey å bli den første i verden til å etablere en human cellelinje, og HeLa cellene var født.

I løpet av kort tid var HeLa celler distribuert til laboratorier verden over, og noe av det første de ble brukt til var i utviklingen av en vaksine mot polio. Og det var bare begynnelsen, for HeLa cellene har vært en grunnleggende faktor for den flodbølgen av kunnskap om human cellebiologi, genetikk, molekylærbiologi og sykdomsutvikling som er generert siden den gang. Den dag i dag brukes HeLa cellene som en standardmodell for humane celler, og i likhet med forskere verden over er det Henriettas celler jeg bruker i storparten av mine forsøk. HeLa celler er robuste, de tåler mye i form av eksperimentelle manipuleringer, de dobler seg i antall i løpet av 24 timer, og man kan enkelt få de til å overprodusere eller inaktivere akkurat ditt favorittprotein. Antallet HeLa celler som må ha gått med er svimlende, til illustrasjon er min vanlige bestilling til cellelaben gjerne 1-5 millioner celler.

Men historien om HeLa cellene handler likevel ikke om fremgang alene, den har også eksponert mindre heldige sider ved biologisk forskning. Bruk av humant materiale til forskningsvirksomhet var klart svakere regulert på 50-tallet enn i dag, og som ikke uvanlig var på den tiden ble et samtykke fra pasienten til å bruke celleprøven til forskningsformål aldri innhentet. Utrolig nok tok det over 20 år før Henriettas barn ved en ren tilfeldighet ble klar over at morens kreftceller fortsatt ”levde” og ble brukt til forskning over hele verden. Mye har endret seg siden den gang, og det kan vi være glade for.

Og dette var ikke det eneste ufordelaktige som hendte i forbindelse med HeLa cellenes inntog. Grunnlaget for cellelinjens eksistens, det faktum at den vokser som et uvær, forårsaket nemlig også store problemer etter hvert som flere humane cellelinjer ble etablert. Da en forsker på 60-tallet testet 18 ulike cellelinjer for en genvariant som kun finnes i den afroamerikanske befolkningen, inkludert i HeLa cellene, viste det seg at samtlige hadde denne genvarianten, selv om de aller fleste linjene angivelig kom fra pasienter med en annen opprinnelse enn afroamerikansk. Hva hadde skjedd?
Svaret var at det som antakeligvis var unøyaktig labarbeid hadde ført til at cellelinjer ble kontaminert med HeLa celler. HeLa cellene vokste så aggressivt sammenliknet med de resterende cellelinjene at de deretter utkonkurrerte de opprinnelige cellene, som ugress. Disse nyhetene var ikke så dramatiske hvis man brukte de kontaminerte linjene som en generell modell for en menneskecelle, slik vi også gjør i vår forskning. Derimot var det et slag i ansiktet for alle som hadde brukt linjene som mer begrensede modeller, f.eks. cellelinje x fra en brystkreftpasient som modell for brystkreft, og måtte revurdere sine resultater da det viste seg at den opprinnelige cellelinjen var blitt overtatt av HeLa celler, som jo kom fra en svulst i livmoren. Men igjen, heldigvis har utviklingen gått i riktig retning siden den gang, og i dag garanterer alle de store cellelinjeformidlerne for identiteten på linjene de distribuerer, og det finnes ulike molekylære tester for å skille mellom standard cellelinjer. Likevel, nye cellelinjer kommer stadig til, og utfordringen i å unngå at historien gjentar seg består. For meg blir uansett det å jobbe med HeLa celler aldri som før.

Kilder:
Masters J. HeLa cells 50 years on: the good, the bad and the ugly. Nature Reviews (2002)
O’Brien S.J. Cell culture forensics. PNAS (2001)
Lacroix M. Persistent use of “false” cell lines. Int. J. Cancer (2008)